Hva skjedde med klasseromsmagien?
Tekst: Camilla Bruu Næsmo. Illustrasjoner: Nora Dåsnes.
Klokka viser halv ni, og 25 sorte skjermer møter blikket mitt i det jeg logger meg inn på Teams. I løpet av de neste 90 minuttene skal jeg kanskje holde en monolog. Kanskje høre stemmen til et par elever som har noe faktisk å si – hvis jeg er heldig. Og kanskje skal jeg ta inn en ny bunke med oppgaver som må følges opp, etter at elevene har klikket og tastet seg gjennom et nokså ensformig opplegg.
Det finnes sikkert lærere der ute som har fått til god undervisning under pandemien, men jeg er ikke en av dem. Ikke at jeg ikke har prøvd: Ulike læringsstier, digitale Escape Rooms, kreative opplegg hvor jeg har tenkt at elevene virkelig kan briljere med sin digitale kompetanse, oppgaver servert i form av egenproduserte kortfilmer eller dikt, også videre, også videre. Hva de siste årene derimot har vist meg, er at for å oppnå god undervisning, for å oppnå klasseromsmagi, trengs det noe mer. Det trengs tilstedeværelse, det trengs kontinuitet og ikke minst trengs det et faktisk fysisk møte hvor vi, lærer og elever, kan skape et fellesskap og være en gjeng.
Læreplanen gir oss norsklærere et stort spillerom. Med åpne kompetansemål har vi mulighet til å ta tak i samfunnsaktuelle problemstillinger, elevnære temaer og møte elevene våre med spørsmål som treffer dem der de er – og som gjerne også fører dem litt videre. Det er nettopp dette som gjør at jeg liker jobben min: De timene hvor elevene bruker stemmen sin – ikke fordi de føler de må, men fordi de har innspill å bidra med. De timene hvor blikkene er vendt bort fra skjermer, og hvor kroppene er bevegd bort fra stoler og pulter. Og de timene som utkonkurrerer alt annet støy fordi det vi driver med virker meningsfullt og relevant og viktig, og derfor gjør at vi alle sammen er til stede og akkurat her og nå.
Det finnes ingen oppskrift på den gode, eller magiske, timen. En forutsetning er likevel ofte at vi som lærere har fått tid og rom til å undersøke hvor elevene våre står og hvilke verktøy de trenger for å komme seg videre, både som enkeltmennesker og som en del av et fellesskap. Selv har jeg for eksempel opplevd å ha viktige, og kanskje også helt nødvendige, diskusjoner om kjønn og seksualitet ved å bruke russelåter i lyrikkundervisningen. I arbeidet med sammensatte tekster har jeg observert hvordan elevene mine har lært mer om seg selv ved å lage barnebøker om stigmatisering, med Gro Dahles Snill som modelltekst. Og jeg har fått inn fantastiske, kreative tekster etter at hele klassen har ligget på gulvet og snakket om fremtiden, under et stjernekart blinkende fra prosjektoren og med klassisk musikk fra høyttalerne. Felles for oppleggene er at jeg har hatt tid til å forske på hva vi som klasse trenger, og selv oppriktig trodd på at det vi gjør er viktig. Slik tro smitter ofte over på elevene.
Når det er sagt, er et vel så viktig spørsmål som hvorfor vi skal lære, hvordan vi skal lære. Å skape god undervisning er en kunst som krever både kunnskap og kreativitet hos oss som lærere, og når vi komponerer den gode økta, må vi utforske både muligheter og utfordringer i materialet vi jobber med. Viktige arbeidsspørsmål i denne prosessen kan blant annet være: Hvilke elementer kan brukes for å skape trykk og god rytme? Hvilke muligheter åpner det fysiske miljøet i og rundt skolen opp for? På hvilken måte kan elevene gi uttrykk for forståelse? Og hvordan i alle dager kan man få med han som alltid sitter med hetta over hodet, eller hun som altfor ofte drømmer seg vekk til et annet sted? Uten refleksjon rundt slike spørsmål kan undervisningen ende opp med å bli både flat og ensformig, noe som gjør det vanskelig, om ikke umulig, å skape bevegelse.
Samtidig er ikke lærerens detaljerte og reflekterte forarbeid alltid en forutsetning for å oppnå det jeg her kaller klasseromsmagi. Og jeg er sikkert ikke alene om å boble over på personalrommet etter å ha hatt den timen, som bare ble sånn på grunn av et innlegg, en idé eller en mulighet som «bare kom». Jeg vil for eksempel aldri glemme hvordan en «helt vanlig» norsktime plutselig ble starten på et bærekraftsprosjekt etter en enkeltkommentar fra en elev. Eller hvordan en liten filmoppgave endte opp med så strekke seg utover både ettermiddager og helger, fordi miljøet i skolens nærområde lokket frem fantastiske ideer, og kanskje enda viktigere; samarbeid på sitt beste. Den spontane klasseromsmagien kan også oppstå i det små, som i anerkjennende blikk når hun som aldri sier noe, plutselig tar sats, hopper i det og tør å delta, og den kan oppstå når vi som lærere tar sats, hopper i det og åpner opp for at elevene også kan være eksperter. Jeg har i hvert fall troa på at de mest fantastiske situasjoner kan oppstå, dersom vi som lærere lar oss rive med, lar oss undre og tør å ikke ta oss selv så innmari høytidelig.
Planlagt eller ikke – det skapes ikke klasseromsmagi uten en lærer.
– Camilla Bruu Næsmo
Og det er kanskje dette som er sakens kjerne: Planlagt eller ikke – det skapes ikke klasseromsmagi uten en lærer. En lærer som er helt til stede i det hun eller han gjør, og som tydelig er der for elevene sine. En lærer som skaper et fellesskap og et trygt oss. Og nettopp dette er umulig å gjøre fra kjøkkenbordet foran stumme, sorte skjermer. Derfor er jeg glad for at jeg ikke visste hva jeg hadde i vente den 12. mars 2020. Jeg er glad for at jeg ikke visste at skolehverdagen de to neste årene ville være preget av kohorter, sykefravær, altfor mye skjermtid, og ikke minst så begrensa muligheter for det fysiske og faktiske som er så viktig, i mitt tilfelle helt avgjørende, for å få til god undervisning. Samtidig er jeg i dag mer motivert for å gå på jobb enn noensinne. For er det noe jeg har lært de siste årene, er det at jeg ikke kan erstattes med lærebøker eller læringsstier, hjemmelagde forklaringsvideoer eller en monolog på Teams. Er det noe de to siste årene har vist oss, er det at det vi, du og jeg, gjør hver dag i klasserommet, er så utrolig viktig.
Camilla Bruu Næsmo er lektor i norsk, psykologi og samfunnsfag, og hun har gitt ut boken Fortellinger om flukt på Universitetsforlaget.