Tonje Brenna: En samtale med kunnskapsministeren

Tekst: Thomas Karlsen

Et halvt år er gått siden 34 år gamle Tonje Brenna ble utnevnt som Norges nye kunnskapsminister. Mye av tiden har hun tilbrakt ute i felt, altså skolene, for å gjøre seg kjent med hvilke utfordringer norske lærere møter i sitt daglige virke. Vi tok en prat med henne for å høre hvordan det har gått.

Mye har forandret seg

Selv vokste Tonje Brenna opp på Holmlia i Oslo på 90-tallet, der hun spilte håndball og gikk i demonstrasjonstog mot Carl I. Hagen. 12 år gammel flyttet hun til Jessheim, og det var der hun etter hvert møtte Damen Med Rødpennen.

– Jeg hadde en norsklærer på videregående som var helt rabiat med den. Fryktelig streng. Men for min del fungerte det, jeg tror jeg ble bedre i språk av det. Så hadde jeg en annen lærer som var veldig viktig i oppveksten, min første lærer på barneskolen, Anne Grete. Hun skrev til meg for en tid tilbake. Jeg husker henne selvfølgelig som 60 eller 70 år gammel, men hun var bare 40 den gangen, sier Brenna og ler.

– Hun var veldig opptatt av det sosiale i klassen, av at alle skulle leke sammen, og ikke minst at en ble venner igjen etter å ha kranglet. Men disse to ulike lærerne representere ytterpunktene, kan du si – en som var opptatt av kos, og en som var veldig opptatt av språklig disiplin.

Mye har forandret seg i den norske skolen siden den gangen, mener hun. Hvis tenåringen Tonje Brenna hadde en dårlig dag, fantes det en mulighet for å sette seg bakerst og rett og slett lukke seg litt ute.

– Og det føles det som at er blitt vanskeligere for dagens elever – i dag skal du som elev prestere og delta hele tiden. Men si at du har en dårlig dag, det er problemer hjemme, du sleper deg til skolen, der du skal være aktiv og bidra, og når skolen er ferdig venter livet på sosiale medier, der du også skal prestere – pusterommene for elevene er i det hele tatt veldig få.

Læremetodene er også annerledes. De tradisjonelle lærebøkene erstattes.

– Digitale hjelpemidler er magiske hvis de blir brukt riktig, men kan også være katastrofale hvis de ikke blir det. Da blir de istedenfor passiviserende, og eleven lærer mindre. En av utfordringene er at de også kan skape redusert innsyn. Ta for eksempel en app i matematikk – en veldig nyttig app for elev og lærer, men så kommer eleven hjem, og foreldrene kan ikke hjelpe til med leksene, for de kjenner ikke appen.

Til dette kommer det også at samfunnet har endret seg i sitt syn på hva skolen skal være, og ikke bare endret, men snudd 180 grader. Da Brenna vokste opp var det slik at foreldrene spurte seg selv om barnet deres var god nok for skolen – i dag spør foreldrene seg om skolen er god nok for barna. Og det gjør at lærerne møter helt andre krav enn tidligere. Krav som ikke er lett å innfri, og som gjør at man kan stille det nærliggende spørsmålet: Trenger lærerne mer hjelp? Flere hender, og ikke minst, en annen type hender? Bør det inn flere miljøterapeuter, for eksempel; pedagoger med annen kompetanse enn den rent undervisningsbaserte?

– Mange nyutdannede lærere opplever at de får enormt mye ansvar med én gang, på en måte man ikke ser på andre arbeidsplasser. Der har man gjerne en slags fadder, mens i skolen, der sitter du med hele ansvaret med én gang du begynner.

En turbulent tid i skolen – og i verden

12. mars 2020 var en merkedato i norsk historie. Med det startet det som har vært en svært dramatisk tid for alle, men kanskje spesielt barn og unge, de som skulle ha tatt for seg av alt det verden har å by på, men som istedenfor ble bedt om å gå på rommet – og bli der.

– Det som for oss voksne virker logisk under en pandemi, som å tilhøre en kohort eller holde avstand innenfor tilmålte områder, er ikke logisk for barn. For et barn å plutselig få tilværelsen sin så strengt regulert, ikke kunne leke med de man pleier, men istedenfor være mye alene, det tror jeg har vært vanskelig, sier Brenna.

– De barna som startet på skolen under pandemien frykter jeg kan ha strevd med å finne seg til rette.

Pandemien krevde mye omstilling, for elever så vel som lærere. Nå, to år etter utbruddet, og etter at samfunnet har åpnet helt opp igjen, dukker en ny ekstremsituasjon opp: Krig i Europa. I skrivende stund er mer enn 11 millioner ukrainere på flukt, fordelt utover det europeiske kartet. En del av dem, deriblant mange barn, kommer også til Norge, med et skrikende behov for trygghet, og samtidig preget av krigens redsler. 

– Det vil være barn med store traumer, som i begynnelsen vil oppleve språket som en barriere, og disse skal vi hjelpe til med å føle seg trygge. Det er en formidabel oppgave vi står overfor her, som samfunn. På den annen side er skolene og kommunene vant til å håndtere dette. Det fins typiske beredskapsskoler, som har gjort dette før og som er godt forberedt. Og jeg opplever norske lærere som lystne på å være med og hjelpe, sier Brenna. Som kunnskapsminister vil hun legge til rette for de ukrainske barna og ungdommene som skal inn i norske klasserom.

– Det utfordrende er at vi skal planlegge for at krigen tar slutt i morgen – men også for at den skal vare i 50 år. Men vi må ha læremidler tilgjengelige for barn som ikke snakker norsk, og så må vi samtidig se på om vi kan legge til rette for at de følger læreplanene i sitt eget hjemland.

I tillegg finnes en annen, uvurderlig ressurs, sier hun. Nemlig de norske barna som tar imot dem.

– Barn er fantastiske integreringsagenter. Du finner ikke åpnere mennesker enn barn. Barn har masse empati, og de har fulgt med på krigen, fordi krig i dag rapporteres annerledes – man er på bakken og filmer med sine telefoner, alt går rett ut til hele verden, og dermed blir ikke krig lenger noe som for norske barn skjer langt der borte, sier Brenna.

Midt i håpløsheten finnes det en mulighet til å bygge noe nytt, mener hun. 

– Og her ligger det en oppfordring også til de voksne. Ta med de ukrainske barna på turer, inviter dem i bursdager, la de integreres også utenfor klasserommet. På den måten kan det skapes nye og sterke vennskap.