Koss’ metode: Lek som virkemiddel for læring
Tekst: Thomas Karlsen. Fotograf: Astrid Waller.
– Om jeg var et skolelys?
Johann Olav Koss, den tredobbelte olympiske mesteren fra OL på Lillehammer i 1994, har begynt å le. Det er en iskald formiddag i begynnelsen av februar. Kvelden før har Koss tilbrakt i et lydstudio på Lillestrøm for å spille inn en episode av podkasten Utforsk, nå er han hjemme mens han forsøker å grave i minnene, over en litt hakkete telefonlinje.
– Det kan jeg, med hånden på hjertet, si at jeg i alle fall ikke var. Det var andre ting som interesserte meg mye mer på den tiden.
«På den tiden» var midten av 70-tallet, og sju år gamle Johann Olav Koss hadde fått det han ønsket seg aller mest til jul: et par lengdeløpsskøyter. Han hadde nølt da han for første gang kom inn på Strømmen stadion med skøytene i hendene, et par dager ut i romjula – alle andre så ut som de ikke hadde gjort annet enn å gå runde etter runde på isen. Så, mens han sto der og lurte på om han skulle gå hjem igjen og heller komme tilbake litt senere når alle de andre hadde dratt, hadde en stemme ropt: «Du som har så fine, nye skøyter, de må jo brukes, kom og bli med oss!».
Stemmen tilhørte Svein-Håvard Sletten, mannen som skulle bli treneren til Koss de neste tjue årene. Han sto der da Koss tok sine første, vaklende skjær på Strømmen Stadion som 7-åring, og han var fortsatt Koss’ private trener da sistnevnte 18 år senere la ut på sin aller siste 10 000-meter, foran et fullpakket Vikingskip.
– Alle er vi rollemodeller for noen på en eller annen måte, og Svein-Håvard Sletten var den største for meg i oppveksten. Først og fremst fordi han ga meg en så sterk følelse av tilhørighet i klubben, men også fordi han tok seg så god tid med oss. Han var utrolig flink ikke bare til å forklare, men også til å involvere oss løperne. Han delte ikke bare ut et treningsprogram vi skulle følge, men forklarte også tankene bak det, hvorfor vi gjorde som vi gjorde. Og det var noe i alle fall jeg trengte for å klare legge ned all treningen som krevdes. Jeg måtte skjønne hvorfor jeg gjorde det.
Tingen med Sletten var at han dessuten ikke bare var skøytetrener i Strømmen IF. Han var også lærer på idrettslinja på Lørenskog.
– Jeg likte for så vidt å gå på skolen som barn, men fikk det tøffere på ungdomsskolen, etter at de nærmeste vennene i klassen fra barneskolen hadde flyttet. Da ble jeg en stående en del alene mot de andre guttene som kom fra den andre siden av Lørenskog. Det husker jeg som en litt utfordrende periode, kanskje særlig sosialt. Og det som hjalp meg da, var at jeg fikk et nytt mål.
– Hvilket?
– Å komme inn på idrettslinja på Lørenskog. For der visste jeg at Svein-Håvard Sletten var lærer, og tanken på å ha ham både som lærer og trener fungerte ekstremt motiverende – både det akademiske og det treningsmessige ville falle på plass da, følte jeg. Men karakterene mine i 8. klasse var ikke gode nok, så jeg måtte virkelig jobbe i niende. Jeg visste jo at jeg kjempet med elever fra ikke bare Strømmen, men resten av Romerike også.
Konkurranseinstinktet våknet, Koss ble tatt inn på idrettslinja som én av 15 elever, og årene på Lørenskog ble i grunnen som han hadde sett for seg på: Bitene falt på plass, sosialt så vel som faglig.
– Skoleårene på Lørenskog ser jeg på som de beste jeg hadde – jeg ble del av en veldig fin gruppe som backet hverandre, og som etter hvert ble veldig sammenknyttet.
Johann Olav Koss på vei til seier i Vikingskipet under OL i 1994. Foto: Lise Åserud / NTB
I 1993, noen måneder før OL på Lillehammer, ble han plukket ut som ambassadør for Olympic Aid, noe som resulterte i hans første besøk i det krigsherjede Eritrea. Reisen til Eritrea fungerte på mange måter som en katalysator – i år 2000 startet han den humanitære hjelpeorganisasjonen Right To Play for å bedre barns skolehverdag i utviklingsland. I dag, 22 år senere, er organisasjonen til stede i 15 land og med 2,3 millioner barn og unge tilknyttet de ulike programmene. Og som navnet indikerer – Right To Play har leken som utgangspunkt. Lek skaper nemlig trygghet, glede og motivasjon – og ikke minst skapes drømmer i unge barnesinn.
– Det er noe av det viktigste jeg tok med meg fra idretten. Det at jeg hele tiden skjønte hvorfor vi gjorde som vi gjorde, gjennom lek og aktiviteter, heller enn at en eller annen trener sto foran en tavle med en pekestokk og sa at sånn og slik er det, det var enormt stimulerende, forteller Koss. Og derfor er lek så viktig, mener han, i utviklingsland der nesten all undervisning er tavlebasert, i klasserom der så mange som 50 elever gjerne kan være stuet sammen.
– Vår ambisjon er å legge til rette for lek og aktiviteter som reflekterer deres egen hverdag. Hva er det i den leken som minner om situasjoner de kan komme ut for, eller som de på et tidspunkt vil være nødt til å ta stilling til, for eksempel?
Internasjonalt er det i dag et stort fokus på å begrense og forhindre at jenter i utviklingsland blir gravide i altfor ung alder, fortsetter han. Men for å få bukt med problemet holder det ikke med tradisjonell seksualundervisning i klasserommet, med sine tørre, akademiske bokplansjer fra forgangne tiår.
– Det er ikke nok at vi voksne står og forteller at «det må dere ikke gjøre», eller at det klistres opp plakater med holdningskampanjer i de største byene. Det vi må gjøre, er at vi gjennom lek og opplæring etablerer et indre selvbilde hos disse unge jentene av at de kan lykkes senere i livet. «Om fem år, hvor er du da? Studerer du ved et universitet i hovedstaden? Jobber du i bank, kanskje i et nystartet selskap?». Klarer vi å få dem til å se seg selv på den måten, har vi kommet langt. Da etablerer vi et rom i den indre samtalen disse unge jentene har med seg selv, der de sier til seg selv at å få barn kan vente, sier Koss.
Foto: Right To Play
– Vår ambisjon er å legge til rette for lek og aktiviteter som reflekterer deres egen hverdag. Hva er det i den leken som minner om situasjoner de kan komme ut for, eller som de på et tidspunkt vil være nødt til å ta stilling til, for eksempel?
Internasjonalt er det i dag et stort fokus på å begrense og forhindre at jenter i utviklingsland blir gravide i altfor ung alder, fortsetter han. Men for å få bukt med problemet holder det ikke med tradisjonell seksualundervisning i klasserommet, med sine tørre, akademiske bokplansjer fra forgangne tiår.
– Det er ikke nok at vi voksne står og forteller at «det må dere ikke gjøre», eller at det klistres opp plakater med holdningskampanjer i de største byene. Det vi må gjøre, er at vi gjennom lek og opplæring etablerer et indre selvbilde hos disse unge jentene av at de kan lykkes senere i livet. «Om fem år, hvor er du da? Studerer du ved et universitet i hovedstaden? Jobber du i bank, kanskje i et nystartet selskap?». Klarer vi å få dem til å se seg selv på den måten, har vi kommet langt. Da etablerer vi et rom i den indre samtalen disse unge jentene har med seg selv, der de sier til seg selv at å få barn kan vente, sier Koss.
– På samme måte som at jeg selv ikke rørte alkohol før jeg var 19, fordi jeg i mitt hode fryktet at det kunne ødelegge mine fremtidsutsikter som skøyteløper. Og dernest er det viktig at de har venninner som har – eller som de i alle fall tror har – den samme samtalen med seg selv.
– Gode rollemodeller, enda en gang?
– Nettopp! Et fellesskap der man er rollemodeller for hverandre, og man sier nei til å ha sex uten kondom, fordi det er det venninnene ville gjort.
Uønskede graviditeter er én ting, en annen er det store antallet mennesker som HIV-smittes som følge av enten manglende prevensjon, eller manglende kunnskap, spesielt i afrikanske utviklingsland. Kunnskapen får de gjennom enkle aktivitetsbaserte leker, som for eksempel stafett, condom relay, der prevensjonen skal tres på en gjenstand så raskt, sikkert og riktig som mulig.
– En helt ufarlig og lavterskel lek, men som gjør at de lærer hva prevensjon er og hvilken hensikt den tjener.
Johann Olav Koss er også utdannet lege, selv om han ikke har rukket å ta steget inn i legeyrket. Right To Play har tatt all hans tid de siste tjue årene.
– Selv om jeg snakker varmt om lek som læringsverktøy, så fins det naturligvis flere måter å være pedagog på. Jeg hadde en lærer i religion og engelsk som var så streng at du kunne gå fra meget til lite godt om du begynte å slappe bare bittelitt av, sier han.
– Den frykten gjorde at vi pugget som bare det, og fikk gode karakterer i engelsk. Så det fins flere veier til økt kunnskap, ikke bare én.
Hør Utforsk-episoden med Johann Olav Koss:
Johann Olav Koss har nylig gitt ut boka Med rett til å leke sammen med Kyla Pearson. Les mer om boka hos Aschehoug Litteratur.