Kjære nye kunnskapsminister
Skrevet av Andreas Stien-Leenderts, lærer på Høyenhall skole.
Lærerne er som førsteklassingene som skal møte sin lærer for første gang: Spente, forventningsfulle og klare for en ny hverdag. Det ligger et snev av håp i høstluften, litt for vår egen del, men aller mest for elevene.
Foto: Johanne Nyborg
Du, nye kunnskapsminister, er i ferd med å påta deg en av de viktigste jobbene i Norge.
Dine forslag og beslutninger er med på å forme fremtiden til de unge i en grad få andre kan. Du kommer til å sette et evig avtrykk. Det håper jeg du vet. Jeg håper også du vet hva dine forgjengere har stått for og hvordan de har vært med på å forme livet til alle som går på eller en gang har gått på skolen. Historien er verdt å se på og lære av. Noe tar vi med, noe må bort og noe må bare justeres litt.
Tårer på tastaturet
Jeg håper du vet at lærerne ser hva den minste lille og store beslutning gjør med elevene. Jeg håper du har mot til å se eleven som et mål i seg selv – for i dag måles det, men hva og hvem er egentlig målet? Jeg vet ikke om du vet det, men i klasserommet sitter eleven som ser sine tårer dryppe over tastaturet under nasjonale prøver. I klasserommet sitter eleven som har kjent stresset og presset i dager og uker i forveien over en prøve som vil gi en følelse av å ikke mestre. Prøvene er laget sånn. Vi tørker tårene sammen. Læreren oppmuntrer og ber eleven holde ut. For de bare må jo, ikke sant? En tåre er ikke en unnskyldning for å gi opp. Alt skal telles og måles, koste hva det koste vil. Når regnskapet gjøres opp, når eleven har fullført skolen, eller ikke, ser vi ofte at målstyringen, veiingen og tellingen, det som skulle føre til så mye kunnskap, har ført til psykiske problemer, mistrivsel og ingen bedre resultater.
Jeg håper du har mot til å se eleven som et mål i seg selv – for i dag måles det, men hva og hvem er egentlig målet?
Udugelige lærere
Kjære nye kunnskapsminister, jeg har mer på hjertet. Jeg håper du har mot til å gi den avskiltede læreren verdigheten tilbake. Med et pennestrøk ble tusenvis av erfarne lærere frarøvet sin utdanning. Jeg håper du slår et slag for læreren som en gang var fullverdig utdannet og hadde undervist 25 år i matematikk, norsklæreren som hadde skrevet bøker og ble ansett som den dyktigste på sitt felt, og alle oss, inkludert meg selv, som ble udugeliggjort fordi noen bare bestemte det. Hvilke andre yrkesgrupper utsettes for slikt? Kunnskap er viktig, blir det sagt. Men var det fair overfor læreren som kan sitt fag og hadde utdanningen i orden? Hva tror politikerne lærerne har holdt på med alle disse årene? Tror de virkelig at vi sto stille, snudde bunken og derfor trengte et spark i baken?
Beslutningene du tar, nye kunnskapsminister, beslutninger som dine forgjengere kanskje ser tilbake på som et innfall, gir enorme ringvirkninger.
Hvor er de gode lærerne?
På autopilot sier politikerne at vi skal få bedre lærere. Men hvor er disse lærerne, de som skal gjøre skolen bedre? Den gode nyheten er at de befinner seg i skolebygget allerede. Du trenger ikke lete. De er der inne, den massive arbeidsstyrken. De ser elevene, virkelig ser dem, men noe sier meg at en del folk utenfor skolebygget ikke har oppdaget nettopp det. Derfor har det blitt så viktig å telle og måle, rangere og styre. En like god nyhet er at du, nye kunnskapsminister, kan senke skuldrene og utøve tillitsbasert ledelse på ekte. Lærerne er der hver dag med og for elevene, de utforsker og lærer sammen, og eleven settes i stand til å lære. Læreren skaper et rom hvor relasjonen og læringen går hånd i hånd. Samtidig vet vi at ikke alt kan måles og heller ikke skal det. Men det som ikke kan måles, teller visst heller ikke. Jeg håper du vet at kunnskapen om skolen og elevene ligger i skolen selv, der lærerne er. Jeg håper du har mot til å tåle at alt ikke kan telles.
Lærerne er der hver dag med og for elevene, de utforsker og lærer sammen, og eleven settes i stand til å lære. Læreren skaper et rom hvor relasjonen og læringen går hånd i hånd.
En ond sirkel
Jeg håper du vet, nye kunnskapsminister, at elevene i dag kjenner presset fra dag én. Ikke et sånt godt press som gjør at vi yter bedre. Nei, det ligner mer på stress. Det berømte «læringstrykket» skal holdes oppe. Det er ikke bare elevene som kjenner på dette. Lærerne kjenner målstyringen ligge der som en ufravikelig oppskrift. Lærerne kjenner presset når prøver skal gjennomføres, selv om vi vet resultatet på forhånd, for læreren kjenner jo sin elev. Vi ender opp med måling for målingens skyld. Foreldrene kjenner presset og har blitt loset inn i et konkurransesystem som de selv aldri var en del av. De fleste av dagens foreldre og lærere har egentlig ingen anelse om hva 5. klassingen må igjennom, for vi måtte aldri forholde oss til et slikt testregime da vi selv var 10 år. Det er et varsko når 1. klassingen sier at han gruer seg til prøvene. De prøvene han har hørt søsken og foreldre snakke om. Hvordan kom vi dit at en 1. klassing gruer seg til nasjonale prøver, overgangsprøver, Osloprøver og alle andre kartlegginger og tester?
Slik går det i en ond sirkel. Kravet om prestasjon og dokumentasjon fra oven presser og stresser elever, lærere og foreldre. Sammen har vi mer eller mindre ubevisst godtatt at det er slik verden er. Lærerne må derfor også selv ta mot til seg og uttrykke det de mener er til det beste for eleven, læreren, foreldrene og til slutt samfunnet. Ytringsfriheten står der som en grunnpilar også for lærerne. Hvis det er noen som bør fortelle hvordan ting henger sammen i skolen, er det oss.
En profesjon
Kjære nye kunnskapsminister, vi vet bedre nå. Du har muligheten til å forme en ny generasjon og skape en fremtid som i større grad ivaretar elevens psykiske helse. Du kan også gi lærerne tilbake status og verdighet.
Læreren vet hva som skal til – for vi erfarer skolen hver dag. Vi vet hva som fungerer og hva som må forbedres. Vi er her for deg, nye kunnskapsminister, og vi håper du gir oss tillit og anerkjenner oss. Akkurat som vi gir tillit til heismontøren når han bygger eller fikser en heis. For selv om vi alle har kjørt mye heis og er gode til å trykke på knappene, er det heismontøren som vet best og faktisk får heisen til å bevege seg. Læreren vet hva som skal til for å holde eleven i bevegelse fordi vi både har utdanningen, kunnskapen og erfaringen som gjør at vi kan slå oss på brystet og si at vi er en profesjon.
Hvem er skolen til for?
Hvis du vet hvem skolen er til for, vil du kunne ta beslutninger som treffer eleven, som viser at du ser eleven. Virkelig ser. Du vil i din nye jobb kanskje oppdage at synet på hva læring og kunnskap egentlig er, har vært for snevert. Skriv gjerne ned spørsmålet på en lapp på pulten din eller ram det inn: Hvem er skolen til for? Svaret vil alltid bli det samme.
Skolen er til for eleven som skal fikse bilen vår, skolen er til for eleven som en dag skal redde livet vårt på operasjonsbordet, skolen er til for eleven som selv en dag skal bli lærer, skolen er til for eleven som maler bildene vi har på veggen, skolen er til for eleven som en dag skal ta beslutningene på Stortinget og skolen er til for eleven som skal lage musikken vi lytter til.
Skolen er til for eleven. Ikke omvendt.
Det som før var et naivt håp om endring, har blitt et reelt håp. La oss se eleven – barnet og ungdommen. Tiden er inne.