Faglig påfyll: Folkemord i historieundervisningen

Historielærer og forfatter av Grunnbok i historie, Steingrímur Njálsson, har skrevet mye om folkemord tidligere. Nå er begrepet på nytt aktuelt, og det kan være nyttig å inkludere det i historieundervisningen.

Skrevet av Steingrímur Njálsson

Forbrytelser mot menneskeheten og folkemord

Tanken om en internasjonal rettsorden har lange og gamle røtter i europeisk åndshistorie. De filosofiske og etiske røttene finner vi i naturretten, mens de juridiske røttene kan spores til romerretten og kristenretten. Den moderne tanken om en folkerett ble på mange måter født med Hugo Grotius (1583-1645) og hans verker De Jure Belli ac Pacis og Mare Liberum. Men inntil stiftelsen av Røde kors i 1863 og den første Genève-konvensjonen fra 1864 (om å «forbedre forholdene for sårede soldater i felten»), var internasjonal rett først og fremst et begrep, et ideal. Noe var i emning.

Likevel var det med Nürnbergtribunalet at vi kan tale om en internasjonal strafferett. Det var først her at enkeltindivider ble holdt strafferettslig ansvarlig og dømt for det vi i dag kaller internasjonale forbrytelser. Dette var også første gang internasjonal rett handlet om brudd på enkeltmenneskers rettigheter og ikke bare om forholdet mellom stater.

Nürnbergprosessen innebar at begrepene forbrytelser mot menneskeheten og folkemord ble gjort kjent ut over en engere juridisk krets. Begrepene var kort tid i forveien blitt lansert av to jurister, som begge hadde en forbindelse til den ukrainske byen Lviv, også kalt Lwow og Lemberg. Historien om de to juristene, Hersch Lauterpacht og Raphael Lemkin, er medrivende fortalt av Philippe Sands i boka Tilbake til Lemberg (Forlaget Press, 2018). Her peker Sands på at mens Lauterpachts begrep «forbrytelser mot menneskeheten» var ment å beskytte enkeltindivider, var Lemkins hensikt med folkemord-begrepet å verne om grupper. Likheten mellom forbrytelsene er at det dreier seg om omfattende angrep på sivile.  

Fra Nürnberg til Jugoslavia og Rwanda

I dag er disse begrepene en del av internasjonal strafferett. Til tross for at Nürnbergprosessen var banebrytende i kraft av å åpne det internasjonale juridiske rommet for enkeltindividet (Njálsson 2007), var internasjonal strafferett en sovende størrelse i mange tiår. Først etter den kalde krigens slutt ble den vekket fra dvalen. Også verdens bevissthet om massevold ble igjen vekket, brått, da bildene fra bosniske konsentrasjonsleirer ble publisert i internasjonal presse høsten 1992. Krigene i det tidligere Jugoslavia viste seg å bli grusomme – det ble begått både krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten, av alle parter. Forsøk på folkemord var det også.

Samtidig som krigen stadig raste i Bosnia, startet folkemordet i Rwanda. Rundt en million mennesker, de fleste tutsier, ble drept i løpet av om lag hundre dager i et av de mest effektive folkemordene noensinne. Ved siden av Shoah står Rwanda 1994 derfor som et av de tydeligste eksemplene på den definisjonen vi finner i Folkemordkonvensjonen fra 1948: «… et forsøk på helt eller delvis å utslette en folkegruppe på etnisk, rasemessig eller religiøst grunnlag …». Spørsmålet er om noe liknende er i ferd med å skje i Ukraina.

Folkemord i klasserommet

I den nye fagplanen for fellesfaget historie står det at våre elever skal kunne reflektere over hvordan ideologier og tankesett på 1900-tallet og fram til i dag har bidratt til undertrykkelse, terror og folkemord som Holocaust. Hvordan kan vi jobbe med folkemord i klasserommet?

Snevert og bokstavelig tolket tilsier dette kompetansemålet at vi skal fokusere på ideologien bak et folkemord. Som det antydes, er ideologi imidlertid bare én av flere faktorer i et større årsakskompleks som forklarer hvorfor et folkemord har funnet sted. For å forstå en ideologi som nazismen, må man òg forstå dens bakgrunn og både den konteksten den oppstod i, og likeledes alle de samtidige faktorene som gjorde at den kunne bre om seg. Forstått i et videre perspektiv bør vi jobbe med alle de faktorene som kan forklare hvorfor ulike folkemord, som for eksempel det armenske, kunne finne sted. Hvordan kan vi ellers vite hva ideologiens bidrag består i?

På bakgrunn av en studie av folkemordet i Rwanda (Njálsson 2009) har jeg ofte valgt å bruke mye tid på dette folkemordet i mitt klasserom. Etter å ha gitt et overblikk over hva som skjedde, samt den historiske bakgrunnen, har elevene gjerne fått i oppgave å drøfte årsakene til folkemordet. De må vurdere viktigheten av hver årsak, og forsøke å danne seg et bilde av nøyaktig hva denne årsaken forklarer. Her dukker det opp spørsmål som: Hvor stor rolle spiller egentlig den belgiske kolonitiden? Hva med huturevolusjonen og overgangen til selvstendighet? Hvordan og hvorfor oppstod hutuekstremismen tidlig på 1990-tallet? Hvor viktig var radiopropagandaen? Og sist, men ikke minst, hvordan var det mulig å mobilisere så mange «vanlige mennesker» til å delta i massedrapene?

Et gruppearbeid kan være fruktbart i denne sammenhengen; hver gruppe gransker én del av bakgrunnen, én årsak, og legger den fram for klassen. I en felles samtale får så alle undersøkt hele årsakskomplekset.

Medienes rolle

Krigen i Ukraina viser at bevisst desinformasjon, falske nyheter og propaganda spiller en vesentlig rolle i enhver krig. Da blir det uhildete blikket utenfra desto viktigere for å kunne forstå hva som skjer og hvorfor. I både Bosnia og Rwanda bidro de internasjonale straffedomstolene til å etablere en uavhengig, upartisk framstilling av hva som hadde skjedd, hvem som gjorde hva, men òg årsakene bak. Som en del av bevisførselen måtte aktoratet vise at handlingene var forsettlige, og en nøktern framstilling av ekstremistenes ideologi var en del av dette bevisbildet.    

Når det gjelder undervisningen, kan man i denne forbindelse ta for seg rettsdokumenter fra ICTR og ICTY – de er tilgjengelige for alle! – og dette gir i sin tur en anledning til å jobbe med flere mål i faget: Her kan elevene gjøre historie ved selv å analysere viktige kilder (som vitneutsagn og referat fra møter) og pusle sammen biter av hendelsesforløp. Et slikt arbeid vil dessuten bidra til økt bevissthet omkring hvordan historien blir til; det viser seg at gjennom sin nitide kartlegging og innhenting av datamateriale har domstolene skrevet historie, i dobbel forstand.

En del av forklaringen på hva som gjorde folkemordet i Rwanda mulig, er omverdens manglende respons. I min bok Rwanda. Folkemord (2009) undersøker jeg hvordan den mangelfulle mediedekningen i den første tiden av folkemordet bidro til å skape et skjevt bilde av det som foregikk, noe som i sin tur svekket insentivene for å gripe inn og bidro til å skape et klima av politisk unnfallenhet. For å forstå hvor viktig mediedekningen er, kan man la elevene gjennomføre kritiske lesninger av norske avisers dekning fra april, mai og juni 1994. Avisartikler der det som pågikk beskrives som et utslag av «stammehat», framstår i dag som både kunnskapsløse og fordomsfulle.

En annen lærdom av mediedekningen er at bevisstheten rundt hva et folkemord er, generelt sett var langt lavere i 1994 enn i dag. Men hvor mye høyere er denne bevisstheten i dag? Hvor mye mer vet den jevne nyhetskonsument om fenomenet og begrepet folkemord? Har mediene og politikerne lært av historien om Rwanda?

Kilder

Njálsson, Steingrímur (2007): Forbrytelser mot menneskeheten. Oslo: Vidarforlaget. 

Njálsson, Steingrímur (2009): Rwanda. Folkemord. Oslo: Vidarforlaget. 

Sands, Philippe (2018): Tilbake til Lemberg. Oversatt av Christian Rugstad. Oslo: Forlaget Press.

Uttalelse fra ICCs sjefsanklager Karim A.A. Khan om situasjonen i Ukraina, 11.03.22.