Pandemien som endret skolehverdagen

Tekst: Thomas Karlsen. Illustrasjoner: Nora Dåsnes

Savnet av klassen

Veronika (navnet er ikke hennes egentlige) er i dag 17 år og elev på videregående. Da pandemien brøt ut var hun 15 og i ferd med å avslutte 10. klasse på Ugla ungdomsskole i Trondheim. 12. mars kom beskjeden om at klassen hennes ikke skulle møte opp på skolen, men isteden hente lærebøkene på individuelt oppsatte tidspunkt.

– I begynnelsen var alt veldig forvirrende. Dette var en torsdag, vi skulle ha matteprøve rett over helga, og ingen visste om vi skulle pugge til den eller ikke.

Om hun slapp akkurat den prøven, ble hun likevel ikke sittende arbeidsledig.

– Jeg tror lærerne fryktet at vi skulle sluntre unna, så resultatet var at vi fikk så mye lekser at vi satt hele dagen med dem, mye mer enn vi ville gjort ellers. Og hvis jeg skal være ærlig, føler jeg ikke at jeg lærte så mye på den måten, når jeg ikke hadde noen til å vise til, noen som kunne forklare og komme med praktiske eksempel. Bare å lese noe i en bok blir ikke det samme.

Veronika sier at hun i begynnelsen var forvirret mer enn engstelig for fremtiden, og for hva en langvarig pandemi kunne føre til av avlyste eksamener, tapt skolegang, og kanskje, et sted lenger frem, tapte studie- og jobbmuligheter.

– Til å begynne med var det bare godt å være hjemme, og da aller helst trekke meg tilbake på rommet mitt – det er liksom der jeg liker meg best uansett. Men etter hvert slo rastløsheten inn. Mine to bestevenninner og jeg bestemte oss da for å møtes og bare gå turer i nærområdet, uten noe egentlig mål. Enkelte dager gikk vi helt ned til sentrum, som er en lang tur fra den delen av Byåsen hvor vi bor. Men det var jo det eneste som var lov; møtes ute og holde to meter avstand.

Og hva de snakket om på disse turene?

– Om at vi savnet resten av klassen, for miljøet i den var alltid veldig bra, og vi hadde jo gått på skole sammen i nesten ti år. Men at det også var litt deilig å slippe en del av alt presset. Før pandemien var det mye press om at du måtte være der og der i helgene, og være på den og den festen – å sitte hjemme fordi du var sliten og bare hadde lyst til å ta det med ro, da var du liksom litt kjedelig. Og plutselig ble alle isteden nødt til å holde seg hjemme, uten noe annet valg. Jeg syntes det var ganske deilig, og det var det mange andre som syntes også.

Men midt under den første bølgen rammet tragedien: En av hennes aller beste venner, en gutt i klassen, tok livet sitt.

– Alle visste at han sleit psykisk, men jeg trodde jo aldri ... Jeg vet at klasseforstanderen ringte ham ofte i den tiden, og jeg også snakket mye med ham i den perioden, men han hadde sagt så mange ganger at han skulle gjøre det, så da tror du jo at det skal gå bra. At det kommer til å gå over.

Det gjorde ikke det. Begravelsen hans fant sted i august, på det som skulle vært første skoledag på videregående. Hans tidligere klassekamerater samlet seg den dagen i ring, gråt og snakket stille sammen – inkludert en gutt som Veronika nesten aldri hadde hørt ta ordet før.

– Så jeg tror pandemien gjorde noe med oss. Enda så rart og usikkert og annerledes alt var, så var vi sammen om å oppleve den. Resultatet, føler jeg, var at vi kom enda nærmere hverandre.

Annerledes hjemmeskole

I Fosnavåg, det største tettstedet i øykommunen Herøy i Møre og Romsdal, våknet 15 år gamle Torje til det han trodde var enda en vanlig dag. 12. mars 2020 ble alt annet enn en vanlig dag. Noen timer senere ble han og resten av elevene på Fosnavåg ungdomsskole sendt hjem – og bedt om å holde seg der.

«Yesssss», var hans første tanke. «Jeg får være hjemme».

– Det tror jeg vel egentlig alle tenkte. Men jeg fant jo fort ut at hjemmeskole ikke var det samme som å ha fri. Det var å logge seg på Teams hver morgen, få utdelt en oppgave, og så ha innlevering på ettermiddagen. Så det ble i alle fall ikke mindre å gjøre.

Foreldrene hans jobbet – og jobber – i det som i denne perioden fikk merkelappen samfunnskritiske jobber, så han og den tre år ynge lillesøsteren hadde huset for seg selv på dagtid.

– Akkurat det gikk greit, vi slapp å tråkke oppå hverandre i ukesvis. Og på Herøy stengte heller ikke skolen så lenge, siden det er en liten plass og smitten var lav. Så til sammen hadde vi hjemmeskolen i to uker, og så ble vi gradvis sluset tilbake, først to dager, så tre og fire og til slutt hele uka.

Nylig ble Herøys ungdommer gjenstand for en viss nasjonal oppmerksomhet for dette heldekkende klesplagget som på folkemunne har fått tilnavnet «Herøybunaden» – nemlig termodressen, vanligvis sett på diverse lagerarbeidere og mekanikere som jobber ute i kulda, men på Herøy også på helt vanlige ungdommer. Der ute i havgapet er termodressen blitt haute couture.

Torje, derimot, har valgt en ganske annen arbeidsdrakt: Den hvite kokkeuniformen. I dag går han andreåret på kokk- og restaurantlinja i Fosnavåg, før han til sommeren starter på et to år langt lærlingeløp. Torje har visst at det var kokk han skulle bli siden, som han sier, «før jeg fylte 3». Året før pandemien brøt ut hadde han arbeidsuke på den renommerte fine dining-restauranten Strand i Bærum, under veiledning av Tom Victor Gausdal, som flere ganger har representert Norge i internasjonale kokkemesterskap.

Erfaringen fra Strand kom godt med da det ble oppdaget smitte på den videregående skolen til Torje, og han ble sendt hjem i to nye uker. Oppgavene han fikk hver morgen var nemlig annerledes denne gangen enn de hadde vært under nedstengingen i 10. klasse: Lag middag til hele familien.

– Og det var jo gøy. Sett sammen flere retter, server dem og skriv ned tilbakemeldinger fra alle familiemedlemmer. Foreldrene mine mente etterpå at det hadde vært to veldig behagelige uker, i alle fall.

Overveldende arbeidsmengde

Lenger nord i landet, men også med havet og fjellene som nærmeste nabo, bor Ingrid. Også hun heter noe annet. Ingrid kommer fra Borge på Vestvågøy i Lofoten, og akkurat som Veronika og Torje gikk hun i 10. klasse da landets skoler stengte fra en dag til den neste. Og også for henne skjedde det på et tidspunkt da det føltes kjærkomment – men av andre årsaker.

– Miljøet i klassen var dårlig, så for min del var jeg egentlig mest lettet over å kunne ha hjemmeskole. Men etter hvert ble du jo litt lei av det også, siden det tross alt var noe du ikke hadde valgt selv, sier hun.

Hjemme var de fem som plutselig skulle dele all tid sammen, og konstant slåss om kjøkkenbenken eller dusjen.

– Og det var jo ikke noe noen av oss var vant til, selv om det gikk greit. Men det føltes trangt iblant, vi gikk jo og tråkket oppå hverandre fra morgen til kveld, og sånt blir det jo litt ekstra friksjon og irritasjon av. Heldigvis hadde – og fortsatt har vi – en hest, som jeg kunne dra ut og ri på når jeg trengte en time-out og litt tid for meg selv.

Selv om Borge er et lite sted, har Lofoten vært rammet av flere lokale smitteutbrudd.

– Det har skapt mye frustrasjon blant oss elevene at når vi har uttrykt bekymring for manglende tiltak på skolen, så har skoleledelsen sagt at det ikke er noe de kan gjøre. Du får den følelsen at de voksne snakker ned til deg.

I dag går Ingrid andre året på videregående, der hun tar realfag. Og overgangen fra ungdomsskolen har vært større enn hun hadde trodd, større enn hun er komfortabel med.

– Det er hele tiden prøver og lekser og muntlige fremføringer, og en så voldsomt stor arbeidsmengde at jeg kjenner at jeg er veldig stresset. Jeg tror det er mange av oss fra korona-kullet, som aldri fikk ta noen eksamener i fjor vår, som var helt uforberedt på hvor mye det er å gjøre på videregående i forhold til ungdomstrinnet. Jeg snakker med mange som føler seg helt overveldet.

For Ingrid har det ført til at hun har måttet si ifra seg både tillitsverv og legge det meste av sosiale aktiviteter på is. Og hesten, den som hun fant ro i å ri på under første bølge av pandemien, står nå for det meste for seg selv i stallen.

– Det føles frustrerende og trist, men jeg har bare ikke overskudd til noe annet enn skolearbeid lenger. Det tar rett og slett all tida mi.