Hvordan parkere chatboten i språkundervisningen?

Med Chat GPTs inntog i skolen står plutselig alle fag overfor noen av de samme problemene vi som har jobbet med fremmedspråk, har hatt siden Google Translate så dagens lys i 2008. 

Både å gi og vurdere hjemmeoppgaver har i lang tid vært meningsløst, heldagsprøver på PC likedan. Med chatboten får elevene ikke lenger bare «språkhjelp» til oppgavene sine, de får innhold med på kjøpet. Chatboten besvarer en hvilken som helst oppgave, leter opp gamle eksamensoppgaver, konstruerer selv nye oppgaver som ligner, og den skriver svar på det nivået man ber den om. For å være på den sikre siden med tanke på hva som leveres inn, kan man be om svar både på norsk og på fremmedspråket. 

Papir og blyant er det som gjelder

Når elevene mine skal ha skriftlig vurdering i form av en tradisjonell prøve, er det papir og blyant som gjelder. Eventuelle hjelpemidler er utdelt papirordbok, og i noen tilfeller kan de bruke læreboka. Målet er å se hva de har lært, ikke å skrive mer eller mindre perfekte tekster på fremmedspråket. De digitale hjelpemidlene er etter hvert så gode at det er vanskelig for både elever og lærere å vite hva som er egenprodusert og hva som ikke er det.  

Skriftlig arbeid bør etterfølges av refleksjon

Skal elevene skrive lengre tekster på PC, hvilket i praksis betyr at de har alle hjelpemidler tilgjengelig, bør de samtidig forklare hva de har gjort, altså verifisere produktet sitt. Hvilke verbtider har de brukt og hvorfor? Hvilke hjelpemidler har de brukt, og hvordan har de brukt dem? Hvordan sammenligner man alder på spansk?

Spørsmålene bør være så konkrete og skreddersydde som mulig, og kreve at elevene går tilbake til teksten sin når de svarer på dem. Dette har to fordeler: 1) De kan sjekke om de har gjort det riktig, om det var noe de glemte, og gjennom det forbedre teksten sin, og 2) De er nødt til å vite hva de har gjort. Disse refleksjonene leveres inn sammen med teksten. 

Samtale er noe annet enn intervju

Hovedmålet for språkopplæringen er kommunikasjon. Den kan være skriftlig, men aller best er det å kommunisere muntlig. For å lære seg å samtale, ikke bare intervjue hverandre, si sine replikker og gå videre, trenger elevene samtaleopplæring og klare snakkerammer. Å få elevene til å snakke «fritt», er en utfordring fremmedspråklærere har hatt bestandig. Her kan den nye teknologien hjelpe oss. 

Det er veldig effektivt og virkelighetsorienterende å filme samtaler mellom elever. Da slipper de å se på læreren hele tiden mens de snakker, samtidig som vi får se og høre hva alle gjør. Erfaringsmessig slipper elevene seg også mer løs om de får gå ut av klasserommet og løse en oppgave i mindre grupper. 

Snakkerammer og innøvde responsfraser

En god samtale i fremmedspråkklasserommet finner sted når elevene deler meninger, prøver ut språkkunnskapene sine, er oppmerksomme på hverandre, gir hverandre kroppslig og språklig respons og følger opp svar fra medelevene med nye spørsmål. Dette må de få hjelp til, og det er en kontinuerlig prosess gjennom hele utdanningsløpet. 

Når vi skal forberede en mindre samtale, fokuserer jeg mer på responsen elevene skal gi hverandre enn på det faglige innholdet de skal snakke om. Uttrykkene de trener på er for eksempel «Interessant, kan du si litt mer om det?», «Det liker jeg også, fordi …», «Nei, det liker ikke jeg. For meg så ...», «Så synd!», «Det er sant, jeg …», «Det går ikke an!» osv., og alle skal på en eller annen måte respondere på det de andre sier.

De første gangene skal de velge seg ut noen responsfraser de skal bruke, men etter å ha fått disse samtalene inn som en kjent del av undervisningen, trenger jeg etter hvert ikke å si noe før de går i gang.

Innholdet i samtalen er alltid knyttet til et tema vi har jobbet med over tid, og den tar utgangspunkt i ti oppsummeringsspørsmål til temaet som elevene skal lage en samtale rundt. Jeg deler elevene inn i grupper på tre, og samtalen og filmingen gjøres unna i løpet av en skoletime. De skal ikke skrive manus til denne oppgaven, men snakke så fritt som mulig, se på hverandre og gi respons. 

Elevene lager refleksjonsvideoer

Når de er ferdige, ser jeg gjennom videoene, og neste time ser elevene sine egne videoer. Da skal de spille inn en refleksjonsvideo hvor de svarer på følgende spørsmål:

• Hvor lenge snakket dere? 
• Hvordan fordelte pratingen seg mellom deltakerne? 
• Når stoppet det opp for gruppa / for meg? 
• Hvordan ble det en SAMtale? Vær konkret og vis til eksempler.  
• Ser dere en forbedring fra forrige samtale? Hva da? Vær konkret og vis til eksempler. 
• Hva vil dere jobbe videre med for å forbedre samtalen? 

Sånn blir de oppmerksomme på egne prestasjoner, de blir presset til å sette seg noen mål, og de er bedre forberedte til neste samtale. Dette er god elevmedvirkning. 

Større muntlige prosjekter krever grundig forarbeid

Et par ganger i året jobber vi med et større muntlig prosjekt. Da bruker elevene lengre tid på selve snakkeforberedelsene, og det kan være hensiktsmessig å skrive mer fullstendige manus i forkant. Det første prosjektet vi gjør, er at de lager en matrett fra målspråkområdet hjemme hos hverandre, og filmer prosessen. Et annet prosjekt er å presentere nærmiljøet sitt, etter at vi har jobbet med hvordan man snakker om barndommen og hjemstedet sitt. Dette er oppgaver som krever grundig forarbeid og tydelige rammer, og resultatene er ofte imponerende! I tillegg til forarbeidet, bør man også følge opp prosjektene i etterkant. De kan for eksempel fortelle læreren hva de har gjort eller gjorde, alt ettersom hvilke verbtider de har lært, og sånn gå gjennom det samme språket og innholdet, men i en ny setting.

Og husk: Ingen voice over! Ingen lesing fra skjerm! Elevene skal lære språk og snakke sammen. Det er det som er målet. Språkbeherskelsen øves opp av selve anstrengelsen med å formulere seg. Resultatet er mindre viktig. Og chatboten? Den har de glemt for lengst.

Un viaje especial

Vi har laget et muntlig opplegg som det passer godt å bruke i andreklasse nå utover våren. Temaet er en reise. Elevene jobber i mindre grupper og får oppgaver utdelt underveis. Vi anbefaler å gjennomføre oppgaven som et prosjekt over 2–3 uker, men det kan også brukes isolert.