Det amerikanske drømmetyveriet

Jeg var barn i et USA som stormet begeistret mot fremtiden. En middelaldrende amerikaner i mitt fødeår 1969, hadde overlevd depresjonen i 30-årene, reddet verden fra fascisme – både den tyske, italienske og japanske – og deretter opplevd tre tiår med raskere økonomisk vekst enn noe annet sted i verden noen gang i historien.

Ikke rart moren min var i godt humør. Ikke bare hadde USA blitt uendelig mye rikere, bedre og kulere i hennes levetid – det ble også mer rettferdig for hver dag som gikk. I løpet av noen få hektiske år hadde hun sett raseskillet bli formelt opphevet, gigantiske velferdsprogrammer innført og kvinner innta arbeidslivet. Stemmerettsalderen ble senket, høyere utdanning gjort tilgjengelig for folk flest og konseptet ungdomstid tok for alvor form.

Seks dager før jeg ble født plantet en jovial fyr fra beskjedne kår i Ohio det amerikanske flagget på månen.

Selvsagt var ikke alt bare bra i USA den gangen heller, men du måtte nesten være norsk kulturradikaler for ikke å se at det meste gikk i riktig retning. Den amerikanske drømmen leverte hver eneste dag.

Men så snudde det.

På tur med mamma på Greyhoundbuss til Nord-Dakota en gang tidlig i 1970-årene, så jeg for første gang en freeway. Byggingen av disse motorveiene – dette nasjonale vidunderet som skulle sikre amerikanere optimal mobilitet og fri tilgang til horisonten, og bokstavelig talt bane vei for en eventyrlig økonomisk vekst  – ble igangsatt i midten av 1950-årene og ble avsluttet omtrent 30 år senere. Dette skulle vise seg å bli det siste, store, ikke-militære nasjonale løftet.

For siden har det gått nedover med amerikansk infrastruktur. I dag må spedisjonsfirmaet FedEx bytte dekk på lastebilene sine dobbelt så ofte som for 20 år siden, og strømnettet har begynt å knele. Stadig oftere legges store deler av nasjonen som president Ronald Reagan beskrev som «en skinnende by på fjellets topp» i totalt mørke, ettersom strømnettet ikke var fornyet siden 1974. Som tilfeldigvis også er det året der amerikanernes reallønn peaket. Den har siden den gang stått på stedet hvil.

Også menneskeliv har forfalt, i form av forventet levealder. Mer spesifikt: hvite menn med lav utdanning dør tidligere enn fedrene sine. Dette er meg bekjent den første gangen dette har skjedd i et industralisert land i fredstid.^[i]  

Rent kvantitativt kan man også hevde at Den amerikanske drømmen som en avtale eller kontrakt er brutt: 80 prosent av amerikanere som var født i 1940-årene endte opp med å tjene mer enn sine foreldre. Innen 1980 hadde andelen sunket til 50 prosent, ^[ii] mens den rikeste 1-prosenten av amerikanerne nå eier 15 (!) ganger mer enn den nederste halvparten av befolkningen. ^[iii] 

Skjevfordelingen er grotesk.

Det er ikke så rart at de blir gærne, bitre og rasende på hverandre, mine landsmenn.

De har jo også blitt grundig opplært i å ta det ut på hverandre. Historien viser nemlig at hver gang amerikanerne begynner å enes om store sosiale reformer, så dukker det opp et to-hodet troll, der det ene hodet heter Kulturkrig og det andre hodet heter Rase. Abort, våpenlovgivning, Jesus og såkalt hundefløyting (å bruke diskret, kodet språk som alle forstår) om hvordan De Andre – de som ikke ser ut som deg – er ute etter å gjøre kål på deg – men først etter at de har snylta istykker det lille som finnes av velferdsordninger. 

Det er rart med det. Kall meg konspi-hue men det er påfallende hvor kranglete amerikanerne har blitt, når man samtidig vet hvor grunnleggende enige de er om veldig mange ting. Ikke minst når det gjelder koblingen mellom penger og politikk, og skattepolitikk. Meningsmålinger viser nemlig at nesten 8 av 10 amerikanere vil ha pengepåvirkning ut av politikken. ^[iv] 

De vil med andre ord ha et reelt demokrati – der politikeren med de beste løsningene vinner, i motsetning til et oligarki, det vil si et velde der noen veldig få men veldig rike amerikanere setter den politiske dagsorden og der politikeren med mest oligark-penger i valgkampbudsjett vinner.

Spørreundersøkelser viser også at 7 av 10 amerikanere vil ha høyere beskatning av de rikeste, ^[v]  som jo hadde vært den sikreste måten å jevne ut de perverst skjeve forskjellene amerikanere imellom.

Men sånn kan det ikke bli, for da (med ironistemme) bLiR aMeriKa tiL eT eNeste StOrt soVjet-gUlaG. Nei, da er det mye lettere å heller kanalisere all grasrot-energi inn i konstruerte Kulturfeider, identitetspolitikk som overdøver enhver analyse av strukturelle skjevheter som rammer amerikanere flest – uavhengig av hudfarge eller seksuell legning – og spinnville konspiteorier om de pedofile satanistene som sammen med reptilianere (!)^[vi]  fra verdensrommet styrer både verden og spesielt USA ned i avgrunnen.

Og når folk blir lei av alt ståket og bråket om kosmetiske forskjeller og konstruerte kulturkriger og øgler i verdensrommet så setter apatien inn.

Kan denne avmakten en vakker dag vendes til å bli reell makt? Kan drømmen gjenreises? Jeg håper virkelig det. Enn så lenge ser det mørkt ut.