Går verden under?

Da min morfar var godt over 90 år, røpet han en vinter at dette med global oppvarming, det trodde han ikke på. Han var prest, elsket å lese, og nå satt han i godstolen i rekkehuset sitt i Porsgrunn og benektet at klimaet ble varmere. Hvorfor det, lurte jeg? Jo, han hadde aldri frosset så mye på føttene som nå. Svaret illustrerer et av de mange problemene i klimadebatten: 

Det er selve definisjonen på klima, og følgelig lager meteorologene klimanormaler som strekker seg over 30 år. ⁱ Når vi snakker om at klimaet endrer seg, er det i forhold til en slik normal – ikke været fra ett år til et annet, eller fra én vinter til en annen. Så vær er vær, og klima er klima.

Å skille vær og klima kan være vanskelig selv for politikerne. I 2018 skrev Donald Trump på Twitter: «Brutal and Extended Cold Blast could shatter ALL RECORDS – Whatever happened to Global Warming?» James Inhofe holdt også sin smått berømte snøballtale for noen år siden. Hvordan kunne forskerne snakke om at 2014 hadde vært så varmt globalt når snøen lå tungt utenfor senatet, messet han, og kastet like godt en snøball inne i senatet. Nå er riktignok ikke de mest ihuga klimaaktivistene særlig bedre: Med en gang år med hete, flom og tørke rammer ekstra hardt, spår de klodens snarlige undergang, forårsaket av vår tukling med klimaet. Det er viktig å huske en sak: Når vi snakker om klimaendringer, handler det om hvordan klimaet endret seg over tid. Glem den varme, tørre sommeren eller den bitende kalde vinteren – det er klimaet over tid som gjelder.

I min bok Ild og is – en kort innføring i klimaets historie, forsøker jeg nettopp å forklare hvordan klimaet har endret seg over tusener og millioner av år, styrt av endringer i jordbaner, store utslipp av klimagasser og kontinentalplatenes dans og solens variasjoner. På den måten – ved å forstå fortiden – kan vi kanskje få et lite glimt inn i en global oppvarmet fremtid.

Som geolog støter jeg ofte på denne argumentasjonen – selv fra kollegaer med professortitler og doktorgrader. En påstand som er brukt til det kjedsommelige av klimafornektere, kokt ned til utsagnet til den amerikanske politikeren Rick Santorum, republikaner og klimafornekter på sin hals: «Nevn et tidspunkt i historien der klimaet ikke har forandret seg!» ⁱⁱ .

I Norge brukte en gruppe politikere fra Fremskrittspartiet den samme retorikken. «Frp mener at klimaendringer skyldes naturlige variasjoner og tar avstand fra påstanden om at klimaendringer skyldes menneskenes marginale utslipp av klimagasser», skrev de i et programforslag. Vår klimahistorie har endt ut i en svart-hvit ordkrig mellom skeptikere på den ene siden og alarmister på den andre. «Det var varmere-før»-retorikken blir brukt som en slags unnskyldning for at det bare er å gønne på videre og pøse ut mer klimagasser – for klimaet endrer seg uansett, uavhengig av oss mennesker, og kloden har, bokstavelig talt, vært ute i langt røffere vær tidligere.

Ved å pøse ut store mengder klimagasser har vi allerede slått en del millioner av år gamle rekorder: Hvis vi skal finne like høye CO₂-nivåer som i dag, må vi minst tilbake til midten av pliocen. Da var temperaturene like høye som de som er spådd for år 2100 – et sted mellom 2,6 og 4,8 grader høyere enn førindustrielle nivåer. Havnivået lå 20 meter over dagens. 

Tempoet til CO2-utslippene er også alarmerende høyt, og trumfer selv den mye omtalte hurtige oppvarmingen av kloden som skjedde for 55 millioner år siden i overgangen mellom paleocen og eocen. Da tredoblet CO2-nivåene seg, og temperaturene steg med mellom fem til åtte grader. Men hvor hurtig gikk det? Dette skjedde i løpet av 20 000 år. Dagens utslipp er 10 ganger raskere. 

Vår geologiske forhistorie viser oss at verden har vært varmere, ja, men den viser også at vi trolig endrer atmosfæren hurtigere enn noensinne de siste 65 millioner årene. Selv om vi ikke forstår klimaet fullt ut, og kanskje kommer heldigere fra det enn vi hadde regnet med: 

Det er her det berømte føre-var-prinsippet dundrer inn. Vi kan risikere å bevege oss inn i et klimatisk terreng som er ukjent for vår sivilisasjon med tørker, flom og et økt havnivå som vi knapt finner maken til i vår geologiske forhistorie. 

«På den varme, golde planeten samles de overlevende for å ta fatt på reisen til de nye arktiske sivilisasjonene … Kamelen stønner og legger i vei på den lange, uutholdelige ferden mot neste oase», skriver den kjente vitenskapsmannen James Lovelock dystopisk i boka Gaias hevn. Jorden er ødelagt av global oppvarming– det har gått til helvete. Før jeg skal ta for meg siste misforståelse, vil jeg gjøre det helt klart: 

Situasjonen er alvorlig, og til tross for alle advarslene fortsetter klimagassutslippene å øke ufortrødent. Dette fikk FNs generalsekretær Antonio Guterres til å tale om at ««menneskeheten har et valg: Samarbeide eller gå til grunne» under klimatoppmøte i Sharm el-Sheik. I samme åndedrag snakket han om et klimahelvete og en kollektiv selvmordspakt. Som om ikke det var nok, har han tidligere omtalt den ødeleggende flommen i Pakistan som et «klimablodbad». Så til kjernen: Selv om det er forståelig at en frustrert Guterres velger å bruke store ord, mener jeg at en slik skjærsild-retorikk er svært problematisk. Dette er det også viktig å få frem overfor elever som lider av klima-angst som igjen skaper likegyldighet og handlingslammelse. Nylig meldte NRK at barn ned i 12-årsalderen kjente på klimaangst. Men vil menneskeheten gå til grunne? 

Ut fra vår kunnskap om jordens lange historie er det vanskelig å se for seg en ubeboelig klode, fullstendig ødelagt av global oppvarming. Dette gjelder selv om vi skulle nå et klima med CO₂-nivåer tre–fire ganger høyere enn i dag – ikke ulikt et drivhusklima for 50 millioner år siden – og med globale temperaturer som oversteg verstefall-scenarioet til FNs klimapanel. Det som er det store problemet, er at både naturens økosystemer og dagens sivilisasjon er tilpasset et relativt kaldt klima – sett i et geologisk perspektiv – med store iskapper på Grønland og i Antarktis. Dramaene i vår klimahistorie utspilte seg heller ikke på en klode med åtte milliarder mennesker, store metropoler ved havet og masseødeleggelsesvåpen. I tillegg dundrer naturkrisen inn der vi mennesker breier oss stadig mer og fortrenger stadig flere arter. Det er derfor viktig å skille mellom hva slags klima menneskeheten kan tilpasse seg – eller overleve i – og hva en avansert sivilisasjon vil være i stand til å håndtere.

Vår tukling med jordens klima er et gigantisk eksperiment som vi ikke kjenner helt konsekvensene av og som krever handling, men vi kommer ingen vei med overdrivelser og skjærsild-retorikk. 

Greta Thunberg snakker om at huset brenner – altså vår klode – men det er kanskje mer riktig å se på den som et hus overlatt til en evinnelig lang hjemme alene-fest, en ordentlig rotbløyte, der ingen tar ansvar og vil gi seg. Det brenner ikke, men vi river ut panelet, skraper opp gulvene og herper taket. Våre barn og barnebarn vil kunne bo i huset, men det er et ramponert hjem – et annerledes hjem, men det er ikke ubeboelig.