Hvordan inspirere elevene til leselyst på vgs?

En dag jeg gikk gjennom gangene på skolen, hørte jeg en elev si til en annen: «Er du helt Knapsu?» Det er kanskje noe jeg burde tatt tak i som lærer, for det er ikke helt fint å kalle noen for Knapsu. Men mest ble jeg glad, for denne litt slaskete eleven hadde lest og forstått Populærmusikk fra Vittula. Dette eksemplet viser hvordan vi kan skape felles referanser i klasserommet ved å lese romaner.

For snart fem år siden begynte norsklærerne på Nesbru videregående skole å satse mer på lesing av hele verk. Etter modell av IB-linja på skolen, skulle hver klasse lese fire felles bøker i året, og målet med dette var først og fremst å trene lesekondisjonen til elevene, samt utvikle ordforrådet deres.

Erfaringene vi sitter igjen med viser at lesing av felles verk skaper et sterkere fellesskap gjennom opplevelsene vi får ved å lese bøker sammen. Ved å innlemme lesing av flere hele verk i norskfaget, vil man ikke bare gjøre elevene bedre i stand til å møte studier, men det vil også være en motvekt til det raske, overfladiske og klikk-baserte samfunnet elevene deltar i hver dag.

Det første grepet: Ha tydelige forventninger til elevene

Å få elever til å lese mer kommer ikke helt uten motstand. Det er ikke så rart gitt de underholdningskreftene som jobber imot oss. Det er likevel noen grep man kan gjøre for å motivere elevene til å lese. Det første grepet handler om hvordan vi snakker om lesing, og hva vi forventer av elevene våre. Vi er tydelige på at "på Nesbru leser vi", og at nesbruelever er lesere. Vi legger frem en tydelig progresjonsplan med antall sider elevene skal ha lest til hver time. Lesingen skjer som regel utenfor skolen, så vi kan jobbe med boka sammen. Vi forventer at elevene leser mellom 50-100 sider i uka. Her trenes elevene til å ta et aktivt valg om å velge boka fremfor mobilen.

Biblioteket på skolen er selve navet i dette prosjektet, med sine over hundre klassesett. Vi har to dyktige bibliotekarer og et eget bibliotekbudsjett. Dette gir oss oppdaterte bøker og god oversikt over når de ulike klassesettene er lånt ut. Vi har ikke mer enn ett klassesett per bok, så i løpet av tre år vil ikke alle elevene ha lest akkurat de samme bøkene, selv om det stort sett er det samme bøkene som går igjen. Det viktigste er at elevene får lest.

Det andre grepet: La elevene vise hva de kan

Et annet grep som ga en merkbar forskjell i elevenes innstilling til lesing, var lekseprøver. I utgangspunktet ble det brukt som en sjekk på at elevene hadde gjort det de skulle. Effekten av å ha kontrollspørsmål var at elevene ville vise hva de kunne. Flervalgsoppgavene var så lette at om eleven hadde lest, ville de få alt riktig. Om ikke, ville det bli vanskelig. Særlig for elever som strever med norskfagets abstraksjonsnivå, ble det konkrete og målbare en motivasjonsfaktor. Jeg har selv opplevd gutter som har kastet pulten sin over ende av glede etter å ha fått full pott på en prøve.

Hvilke analyseverktøy bruker vi?

Hva gjør vi når elevene har lest bøkene ferdig? Vi snakker om synsvinkel, symboler, tema og så videre. Men vi ønsker også at de skal forstå teksten og se hvordan den egentlig handler om deres egen virkelighet. Til dette bruker vi litteraturteori som analyseverktøy.

Jeg kan sammenligne det å bruke litterære teorier med å ha på briller med farget glass. Om vi tar på røde briller, er det lettere å se nyansene av rødt. På samme måte er det lettere å se et økologisk perspektiv i en bok, om vi har på økokritikk-brillene. Vi sender altså elevene våre inn i bøkene med mål om å lete etter noe spesifikt. Dette er ikke nytt. Vi har alltid sendt elevene våre inn i tekster for å finne litteraturhistoriske trekk.

Teoriene gjør forståelsen konkret og relevant

Når vi jobber med teorier, prøver vi å forstå hvordan en del av virkeligheten er. Det er dette teoriene kan hjelpe oss med. Dette gjør at elevene i større grad setter søkelys på innholdets betydning. De trenes i å gå i dybden og det spesifikke. Det en teori gjør, er ganske enkelt å stille de gode spørsmålene til de tekstene vi leser.

Å inkludere teoribasert lesing gjør ikke at vi nødvendigvis bør slutte å lese tekster i et litteraturhistorisk perspektiv, som er en god pedagogisk måte å lese en tekst på. Men ved å utvide perspektivet til en teoribasert lesing kan vi gi vi innholdet i tekstene våre mer mening for elevene. Vi analyserer tekstene i lys av psykoanalytisk-, marxistisk- og feministisk litteraturteori, samt økokritikk. Dette kan høres komplisert ut, men gjør egentlig forståelsen av en bok mer konkret og relevant for elevene.

Løpe ulv og økokritikk

I undervisningsopplegget til Kerstin Ekmans Løpe ulv, viser jeg hvordan man kan bruke økokritikk for å forstå de ulike personenes holdning til naturen. I boka møtes jegerkultur og naturhensyn, og for å gi rammer til dette må elevene å forstå begreper som økosentrisme og antroposentrisme. Når vi har et begrepsapparat på plass i møte med en bok, vil også analyse av symboler, metaforer og tema få en større betydning enn om de står uten en teoretisk kontekst.

I hvilken ende kan man begynne i om litteraturteoretisk lesing ikke er så kjent? Vi er verken litteraturvitere, psykologer eller biologer. Men vi kan begynne å stille de enkle spørsmålene først: Hvorfor gjør personene som de gjør? Hvordan er forholdet mellom mennesker og natur i tekstene? Hvordan er kjønn fremstilt? Min opplevelse er at dette engasjerer elevene fordi det er noe som griper inn i deres egen virkelighet.

Felles lesing av lengre skjønnlitterære tekster er noe av det beste vi kan gjøre for elevene våre. Vi må sette forventninger til at de skal lese, og vi må se dem som lesere. Når dette er med på å gi bedre leseforståelse, skriveferdigheter, sterkere fellesskap og bedre psykisk helse ser jeg få, om ingen, grunner til å ikke lese lengre skjønnlitterære tekster.