Ulike perspektiver på kvinner i krig

Mari Jonassens bok, Norske kvinner i krig 1939–1945, er utgangspunktet for samtalen. Kristin Solberg sine erfaringer fra frontlinjen og møter med IS, som hun skildrer i boken Den andre skal trekke temaet inn i vår tid. Professor i russlandsstudier, Geir Flikke, er satt til å styre samtalen. Han innleder med å snakke om kunnskapshullene.

– Det er noe vi ikke vet om krigen i Norge, sier han. 

– Hensikten var å tette dette hullet. Det har vært kjent at kvinner var engasjert i andre verdenskrig, men det har ikke vært så kjent i hvilket omfang. Hensikten min var å prøve å samle inn så mye informasjon som mulig. Hvorfor vet vi ikke dette? Hva står det i pensumlitteraturen? Jeg gikk gjennom de fire største læreverkene. To av dem nevnte kvinner, i to andre lærebøker var ikke kvinner nevnt i det hele tatt, sier Jonassen som har brukt arkivet til Norsk hjemmefrontmuseum for å grave frem historier om kvinner under andre verdenskrig.

Kvinner på tur i skogen

Geir Flikke nevner den enorme bredden av kvinner i ulike roller som er representert i boken. Han trekker frem en av dem. 

– En kvinne ved navn Truls. Var det helt utenkelig at de kunne ta kodenavn som var kvinnenavn?

– Hadde de en relativt høy posisjon og skulle gi ordrer til menn, så kunne de ikke ha kvinnenavn. Det hadde ikke fungert i det hele tatt. Truls var dekknavnet til Gerd Vold som drev med en radiosender utenfor Billingstad, den såkalte Skylark. Radiosenderne var ekstremt viktige for å holde kontakten med utenomverdenen og eksilregjeringen. Gerd Vold gikk inn i denne tjenesten, sammen med Max Manus, fordi de var ungdomskamerater og kjente hverandre fra før. Dette var ofte inngangsporten for kvinnene, at de kjente noen som var engasjert fra før. De startet en radiotelegraftjeneste i skogen, og det som var fordelen med å få med seg en kvinne, var at hvis tre menn gikk inn i skogen for å drive med noe, da var det mistenkelig, men hadde de med seg en kvinne, ja, da var de ute på tur. Tur i skauen, avslutter Jonassen lett humrende.

Malta-Margit fikk hyre på dødskonvoi

– Det er mange skjebner, men jeg kunne ikke unngå å legge merke til denne Malta-Margit. Hun var krigsseiler, men også eventyrlysten. Hun ønsket å komme seg til Cuba for å danse rumba. En av de mest selsomme motivasjonene for å drive med krigsseiling som jeg har hørt til nå, kommenterer Flikke. 

Jonassen justerer.

– Hun var salongpike om bord på et handelsskip i det krigsutbruddet kom, og dermed var hun fanget. Etter hvert hyra hun på et skip som gikk i dødskonvoi i Middelhavet. Der var hun med på en konvoi fra Alexandria til Malta. Flere skip ble angrepet, men de kom frem til Malta og ble møtt med hurrarop og stor jubel, for der var det enorm mangel på ting. 

Et isfjell av skjebner

– Tallmessig sett har dette bokprosjektet vært et løft for norsk krigshistorie? nærmest konstaterer Flikke i sitt nesten spørsmål til Jonassen.

– Ja, når jeg har gått gjennom disse tallene, så har jeg funnet at rundt 10 prosent av dem som engasjerte seg var kvinner. Når det står i pensumlitteraturen av Milorg bestod av 40 000 menn under krigen, så er det feil. Det burde stått menn og kvinner, for det var ca. 5000 kvinner som var innrullert i Milorg. 

3 henrettet, 29 torturert og 2 selvmord i fangenskap, alle kvinner. Isfjellet av skjebner. Mange fortalte aldri noe etter krigen. Det var en slags selvpålagt munnkurv, en slags æreskodeks. Det kom raskere bøker fra mannfolkene. Mange kvinner tenkte nok at vi skal ikke framheve vår innsats, alle har strevd under andre verdenskrig.

Dermed ble det noen graverende misforhold når krigsutmerkelsene kom. 

Hvordan er det mulig å utføre slik brutalitet?

I boken til Kristin Solberg, Den andre, fotfølger hun Aisha og hennes skjebne fra Bærum til Midtøsten og inn i flyktningeleirene med et observerende og registrerende blikk. 

– Fikk du tak på henne? lurer Flikke på.

– Jeg jobbet med denne boka i tre år, og i den perioden hadde jeg tidvis daglig kontakt med Aisha. Jeg har stått i så mange kriger, over femten år, og en krig er jo alltid brutal, det ligger i dens natur, men det var noe med midlene som ble brukt i denne krigen som var av en slik karakter at det stadig sjokkerte meg. Jeg stod på utsiden av dette egenerklærte kalifatet, på utsiden av Den islamske staten, og jeg kunne ikke reise inn, for da ville jeg blitt halshugget. Jeg stod på utsiden og snakket med ofrene, og de fortalte noen groteske historier. Kvinner som var blitt voldtatt, kjøpt og solgt som slaver, mens hele familien deres var blitt utslettet. Jeg så en liten gutt på 9 år som døde foran meg fordi han sparket fotball på en hjemmelaget bombe. Den var lagt ut av IS for å hindre sivile i å flykte.

Kristin Solberg fortsetter. 

– Det var over 50 000 mennesker fra over 100 land som forlot alt for å slutte seg til IS, til tross for, eller kanskje på grunn av, brutaliteten. Og aldri før hadde så mange kvinner sluttet seg til voldelig jihad. Jeg lurte på hvem disse menneskene var. Hvorfor tok de valgene de gjorde? Hvordan er det mulig å utføre brutalitet mot andre på dette viset? Det var grunnspørsmålet mitt. 

Hvorfor velge bort frihet og likestilling?

– Og så var jeg spesielt interessert i kvinneperspektivet.

Dette var kvinner som hadde vokst opp i en relativ frihet og likestilling i vesten, som hadde brukt friheten og likestillingen til å velge den bort for nettopp å slutte seg til et av de mest kvinnefiendtlige regimene historien noen gang har sett.

Hvorvidt jeg kom fram til noe svar? Det er jo helst i naturfag man setter to streker under svaret. Når det kommer til et annet menneske, så kan man kanskje aldri gjøre det. Men man kan bli ganske mye klokere på veien, selv om man ikke har funnet den ene sannheten.

Husmødre på vidt forskjellig vis

Det går mot slutten av samtalen, og Flikke ønsker å finne noen fellestrekk. 

– Det var noe som skjedde, livet pulserte, men så kom freden, og det ble en vanskelig periode for mange av kvinnene som deltok i krig. De hadde vært likestilt med kamerater i gruppa si, men med freden ble man presset mer inn i en tradisjonell kjønnsrolle. Dette var husmødrenes storhetstid. Mange ble deprimerte og mistet meningen med livet, sier Jonassen.

Solberg tar over ordet.

– De fleste IS kvinner dro ned for å være husmødre, noen var i moralpolitiet, og etter hvert som IS mistet territorium, var noen med i aktiv krigføring. Noen fikk våpentrening. Deres rolle var hovedsakelig å være hjemme for å oppdra neste generasjons jihadister. De skulle få mange barn, aller helst gutter. 

Bortsett fra det faktum at rundt 7000 norske kvinner deltok under andre verdenskrig, og at vi snakker om rundt 7000 IS-kvinner, er det vanskelig å finne konkrete fellesnevnere dem imellom.

Geir Flikke oppsummerer dette best slik:

– For de norske kvinnene som deltok i den andre verdenskrigen, besto freden og normaliteten i å vende tilbake til familien og den tradisjonelle kjønnsrollen, mens i konflikten Solberg beskriver, så er den tradisjonelle kjønnsrollen en del av konflikten og totalt uforståelig for et vestlig blikk. Samtidig er rollen som husmor et element i en krigføring som får internasjonale konsekvenser, også strafferettslig.

Det er et stort gap mellom det som kommer under fellesbetegnelsen kvinner her, egentlig.