Autismespekterforstyrrelser (ASF) oppsummeres gjerne som at en har visse avvik innenfor sosiale interaksjoner (f.eks. kommunikasjon), og begrensede interesser og/eller repetitiv atferd. Jeg fikk denne diagnosen, i tillegg til Tourettes syndrom, da jeg var 35 år gammel og har skrevet om noen av mine skoleerfaringer knyttet til følelsen av utenforskap og det å kunne fly under radaren, som man sier. Jeg har en stor interesse for tilrettelegging, ASF, læring, språk, systemer og musikk, og har skrevet boken Det som spiser meg- min historie om autisme og utenforskap.
Hvis man leser boken min, kan man fort få inntrykket av at alt med skolen var galt for min del. Sånn var det ikke, det var mange fine stunder på skolen også. De vanskelige tingene hadde gjerne med redsel for andre elever eller redsel for lærere å gjøre.
Men i løpet av skolegangen skjer det noen byks, både innenfor det sosiale og innenfor det akademiske, og disse byksene kommer liksom oftere og oftere jo lenger uti løpet vi er. Jeg likte aldri de byksene der, jeg syntes jeg nettopp hadde begynt å få teken på det forrige vi skulle kunne. For når jeg kan noe, så er det trygt. Og så vet jeg liksom aldri hva som kommer, så per definisjon er det meste nye som måtte komme, utrygt. Eller nei, kanskje ikke utrygt, kanskje bare fryktelig skummelt.
Hendene mine var edderkopper og jeg ville helst bare gjøre ting jeg selv var interessert i, jeg ville tegne og jeg ville bare snakke i mindre grupper, eller helst alene med noen.
Jeg prøvde å følge med uten å vite hva jeg egentlig burde følge med på, på den måten ble det best å bare følge med på alt.
Jeg prøvde å kjenne etter om jeg hadde en muskel i panna som kunne samle fokuset mitt hvis jeg kunne finne den, som om rynkingen i panna ville hjelpe meg å sortere ut hva som var hva. Som om muskelen i panna ville kunne overtale meg til å få til oppgavene jeg skulle gjøre. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle komme i gang med oppgavene, hva burde jeg gjøre først? Hva var instruksjonene igjen, og hvordan rekkefølgen på de igjen?
Og så den muskelen i panna da, som skulle ha reddet meg ut av situasjonene og plutselig gi meg noe ny innsikt sånn at jeg slapp å måtte spørre læreren om hjelp, når ville den begynne å virke?
Jeg ble sittende og se ut i lufta, eller opp i hjørnet på veggen over vinduet. Jeg spisset blyanten min helt til den knakk og så spisset jeg den på nytt, for da hadde jeg kjøpt meg litt tid og jeg tenkte at kanskje ville hele skoletimen fly forbi på den måten, at tiden plutselig skulle være forbi og så bare være et minne, og ikke øyeblikk jeg fortsatt var i.
Jeg var redd for å måtte snakke foran klassen, og vise dem alle svakhetene mine. Redd for å gjøre feil. Det ble veldig mye å følge med på, vondt i magen hver dag, lurte på om jeg kunne få være hjemme isteden.
Jeg var redd for at læreren skulle gjøre narr av meg, redd for at jeg ikke skulle klare å spille med, som om jeg syntes han var morsom da de andre lo av det han sa, at jeg var med på leken, at jeg var åtte år og uknuselig. Og at underleppen eller noe som helst i kjeven for all del ikke måtte begynne å skjelve, for da ville de gjennomskue meg, og da ville alt jeg hadde inni meg komme ut.
Jeg ble etter hvert god til å maskere, dvs. å late som om jeg kunne det jeg skulle kunne. Jeg lagde mer eller mindre funksjonelle regler for meg selv. Jeg holdt bevegelser inni meg og passet meg for å ikke snakke med meg selv sånn at andre kunne se det.
På ungdomsskolen viste læreren frem mitt forsøk på et svar på en matteprøve foran hele klassen og så sa hun at «sånn her skal dere absolutt ikke gjøre det». Og selv om ikke navnet mitt sto på eksempelet hun viste frem, så krympet jeg i stolen min, og låste blikket mitt fremover så jeg ikke skulle bli utpekt som synderen av de andre. De andre flirte av eksempelet. Jeg flirte også, «haha, for en idiot som må ha laget det der». Jeg ristet litt med hodet som om jeg ble flau på den som hadde laget det sine vegne, som jo egentlig var meg selv. Jeg ristet på hodet over meg selv.
På videregående kom det enda flere sånne byks. Og jeg klarte ikke å overbevise meg selv om å dra dit lenger.
Jeg ble sittende på bussen selv om det var mitt stopp nå, jeg så skolen mens jeg satt i bussen som kjørte forbi der jeg skulle ha gått av. Jeg prøvde å overtale meg selv, som når vi kommer tilbake, da bare tvinger jeg meg selv med magen for at resten av kroppen skal følge etter, men jeg klarte det fortsatt ikke. Så var vi på vei mot byen igjen, jeg tenkte jeg skulle gå av der og restarte hele prosessen. Jeg skal gå ut av bussen, stille meg opp ved busstoppet og så skal jeg gå inn i bussen igjen, for å få til en helt perfekt rekke, for at alt skal bli vanlig igjen, og at jeg skal dra på skolen igjen uten problem. Alt kommer til å gå bra, men jeg kom meg ikke på bussen. Jeg tenkte jeg ville forstyrre de andre for mye hvis jeg kom dit nå så lenge etter at det ringte inn, jeg ville nok komme til å ødelegge alt de holdt på med eller så var de kanskje lei av meg allerede, lei av at jeg aldri klarte å komme dit når jeg skulle. Så det beste var nok å bare dra hjem, og kanskje prøve på nytt i morgen igjen, kanskje få hele rekka riktig fra starten av dagen. Og så dro jeg heller hjem og skammet meg over at jeg ikke fikk til å dra på skolen lenger. Og håpe at ikke Mamma fant ut at jeg skulket. Eller kanskje gjemme meg ute, eller helst bare sitte på bussen hele dagen og kjøre frem og tilbake forbi skolen.
Det føles som om det klør et sted, men det er ikke i huden. Det er kanskje under der et sted, eller så kjennes det ut som om det er inni hodet. Men klarer ikke å finne det som spiser meg.
