Jeg elsket konseptet med å gå frem og tilbake i tid. At man spiller ut scener man ser for seg, og lever i to forskjellige tider. Livet som ungdom og livet som voksen blir satt opp som en parallell, og viser den ekte sannheten. Til slutt kommer budskapet om død, og at alt har en ende. Alle kan kjenne seg igjen i tiden.
NÅ er et samtidsdrama som inviterer lesere/publikum til å ta stilling til dagsaktuelle temaer som tilstedeværelse, klimakrise, metoo, ambisjoner, ulike mellommenneskelige relasjoner, psykisk helse og forgjengeligheten, for å nevne noen. Stykket veksler mellom nå- og fremtid.
Demian Vitanza vant Ungdommens kritikerpris med romanen Dette livet eller det neste i 2018. Det året var mine litteraturelever med som juryklasse. Denne romanen er svært interessant i måten den beskriver radikalisering. Da jeg fikk tips om at Vitanza hadde kommet med et skuespill for ungdom, som også vant Ibsenprisen i 2022, var det veldig fristende å prøve teksten på en litteraturklasse.
Litteraturfaget åpner for dybdelæring
Jeg jobber på Oslo by steinerskole hvor vi på studiespesialisering med humanistiske fag har programfag litteratur. Litteraturfaget har to perioder med det vi kaller hovedfagsundervisning både i vg2 og vg3. Den ene perioden i vg2 er viet teater. Vi hadde til sammen 30 timer på å øve og spille forestillingene. Det viktigste med perioden er at elevene skal oppleve hvordan man kan få en tekst til å bli levende og troverdig. Vi har tidligere ofte brukt noveller som elevene selv har omskrevet til teater, for bedre å forstå dramasjangeren.
I arbeidet med NÅ nærleste vi, diskuterte, drev med ulike leker og teatersport samtidig som vi formet de ulike minnene fra fremtiden. (Tips: Replikk i hatten-oppgaver på Aunivers.no). Vi brukte mye tid på å sitte i sirkel og diskutere hvem de forskjellige karakterene er, hvem de er i samspill med andre karakterer, og hvordan de utvikler seg over tid. Elevene fant etter hvert rollene sine, og de var fordelt på en slik måte at vi kunne øve på forskjellige scener parallelt. Vi brukte lite ressurser på kostymer og kulisser, men fant små markører til karakterene. Klimaforkjemperen Kine hadde for eksempel en grønn blazer. Enkelte elever følte seg nær karakteren sin, mens for andre var karakteren svært ulik dem selv. Og noen måtte spille to svært ulike roller. Elevene syntes at noen av replikkene var påtatt ungdommelige. Her måtte vi jobbe med språket slik at det opplevdes naturlig for elevene.
Jeg er så glad for at jeg fikk spille epilogen, den teksten kommer jeg alltid til å huske.
Skuespillet gjorde sterkt inntrykk på publikum
Vi satte publikum i en halvsirkel rundt scenen slik at de kom tett på. Slik ble det også et intenst samspill mellom skuespillere og publikum. Skuespillet ble fremført to ganger for medelever og én gang for familie og venner. Flere av elevene bemerket at det sterkeste inntrykket var at noen av lærerne gråt under forestillingen. Flora la også til at: «Når man så at publikum gråt, forsto man hvor viktig budskapet var.»
De fleste norsklærere vil ikke ha anledning til å sette opp dette stykket. NÅ kan man imidlertid jobbe med på mange forskjellige måter. Man kan lese den sammen som klasse, der ulike elever leser forskjellige roller. Hvis man har store klasser kan det være en fordel å dele opp stykket slik at en gruppe har prolog og epilog, mens de andre jobber med hvert sitt minne fra fremtiden. Hver gruppe kan da fremføre sin del for klassen.
Undervisningsopplegget legger opp til varierte arbeidsmåter
Dette er et stykke til ettertanke. Det kan inspirere til å lage fagsamtaler, skrive kreativt, skrive fagartikkel eller sammenliknende analyser. Hvis man ikke har anledning til å sette det opp, kan allikevel utdrag læres utenat. Og det å lære tekst utenat har jo en egen verdi. I den digitale ressursen på Aunivers.no der hele NÅ er tilgjengelig, er det laget spørsmål til de forskjellige minnene. Disse kan fungere som utgangspunkt for fagsamtaler eller dialog i klassen. I denne ressursen er det også en oppgave der elevene får bearbeide teksten kreativt. Her skal de skrive et eget minne fra fremtiden.
Se forfatter Demian Vitanzas introduksjon til skuespillet NÅ.
Løft teksten inn i et klimaperspektiv
Klimakrisen er spesielt fremtredende gjennom stykket. «Jeg har sett verden revne», sies det i epilogen. Det er ikke et stykke som levner mye håp til menneskeheten. Her kunne man kanskje funnet annen økolitteratur, gjerne med et litt mer positivt perspektiv, og laget oppgaver i sammenliknende analyse. Det finnes eksempelvis mange tekster på nettsiden forfatternesklimaaksjon.no. Hvis man ønsker å løfte teksten litt så åpner den for å snakke om den litterære tendensen økolitteratur og økokritikk.
Samtidslitteratur er spesielt spennende fordi den ennå ikke har fått noen merkelapp, ingen bås. Vi vet ikke hva den litterære perioden vi lever i vil få som samlebetegnelse. Alt vi kan snakke om er tendenser og trekk man finner i samtidslitteraturen. Sammen med elevene får vi lov til å bli forskere. Her blir vi, som skuespillerne i Vitanzas stykke, kastet ut i fremtiden og må prøve å gjette hvordan fremtidens litteraturvitere vil omtale denne litterære perioden.
Etter å ha jobbet med NÅ tenkte jeg mer på tilstedeværelse, det å leve her og nå.
I begynnelsen av perioden var det en del fravær i klassen, men da elevene møtte teksten og forsto at teater også krever tilstedeværelse, forandret dette seg. Klassen ble tettere knyttet sammen, og da de litt senere i året skulle fremføre prosadikt som de selv hadde skrevet foran hele skolen, var det ikke så farlig lenger å stå på en scene.
