Blanda assosiasjoner
– Hvordan er det å være tilbake på skolen? spør læreren, Tonje Fossum Svendsen.
– Blanda assosiasjoner. Fint å være her i en annen rolle enn som elev, svarer Oliver Lovrenski.
Oliver ser seg nøye rundt i klassen. Studerer omgivelsene. Det er ikke lenge siden han selv gikk på videregående. Han er tett på elevene i alder og uttrykk. Hilser lett på noen av dem. Mange har en genser eller noe i rosa på seg.
Tid for gruppearbeid
– Hvilken side har dere lest, da?
Oliver går rundt i klassen. Han skal sitte litt hos hver gruppe. Lytte til samtalen, svare på spørsmål, kanskje være med på en selfie. Tonje har forberedt elevene på alt som skal skje.
Sverre, Amelia, Hans og Petra har jobbet med side 165.
– Få høre analysen? sier Oliver.
– Vi tenkte på PTSD, men er det det? At ting han gjør, slik som slåssing og knivstikking, er traumer.
Oliver gir sjelden entydige svar. Han opptrer allerede som en fullbåren forfatter og lar leserne selv tenke. Han anerkjenner gode spørsmål. Skryter av elevene.
– Hva syns dere om boken? lurer Oliver på.
– Veldig bra. Bra skrevet. Vi har snakket om virkemidler. Det er bare to punktum i boken. Jeg pleier ikke å lese bøker. Veldig smart skrevet. Aldri lest noe som dette, sier de sammen, litt hulter til bulter.
Høytlesning i klasserommet
Etter at Oliver har vært innom alle gruppene er det tid for høytlesning. Han stiller seg opp foran alle. I dress, skjorte og vest. Det er helt stille i klasserommet. Ikke en lyd, bare suset fra rørene i de gamle veggene.
Etterpå kommer alle de åpne spørsmålene. Elevene har spart dem til slutt.
– Hvorfor valgte du å skrive bok?
– Jeg bare begynte å skrive ned tanker, historier. Og så begynte jeg å skrive på den måten. Og da skjønte jeg at det var noe. Jeg begynte å investere mer tid. Ingen hadde skrevet den boka. Det var et tomrom der, utdyper Oliver.
Elevene er veldig opptatt av om alt er selvopplevd. De finner stadig nye måter å stille spørsmålene på.
– Er det du?
– Nei, det er det ikke. Det er en roman, først og fremst.
– Hvor har du fått de historiene fra? Er de sanne, eller er de oppdikta? er det en som prøver seg på.
– Det var godt omformulert, da. Du burde bli journalist, svarer Oliver og får elevene til å humre, før han tar tematikken videre:
Om skriving og lesing
– Det viktigste med romaner er at man skriver med ærlige intensjoner, at man ikke har en agenda, for da skriver man dårlig. Mitt eneste mål med skrivingen er å skildre virkeligheten. Hver gang det kommer andre ting inn, passer jeg på. Man vil ikke lese en bitter bok.
Oliver forteller at han skrev boka på mobilen, helt uten komma, som om han tekstet med noen. Senere var det nødvendig å sette inn kommaer, slik at den ble lettere å lese.
– Hva var grunnen til tre deler?
– Jeg ville skape litt struktur. Det er ingen oppbrudd i boka. Det går raskt. Måten å sette opp historien på er uvant. Da tenkte jeg det var bra med litt orden, litt struktur.
– Har du alltid likt å lese bøker?
– Ja, alltid. Har alltid likt det, men hadde et opphold da jeg var på deres alder. Å lese har hjulpet meg veldig mye, sier Oliver før Noel spontant tar ordet:
– Jeg personlig er ikke så glad i å lese, men måten du har skrevet den på gjorde at jeg likte den.
Fremtiden
– Vil du skrive flere bøker?
– Jeg skulle ønske jeg kunne reise et sted, sitte på en strand og skrive, men det kommer om et par år. Har for mye å gjøre nå, svarer Oliver, før han legger til:
– Bra, hyggelig å hilse på dere! Han tar på seg ullfrakken, signerer noen bøker på tampen og går ut i novemberkulda.
Oliver er klar for å fortsette å reise rundt, treffe bokhandlere, lesere, alle som vil ha en bit av superdebutanten. Kanskje har han denne dagen sådd et frø, slik at en ny, ung sjel blir inspirert til å skrive selv.
