Å stamme i klasserommet

Hva gjør du når du stammer og får beskjed om å lese høyt? Noen ganger brukte jeg å rekke opp hånda og be om å få gå på toalettet før det ble min tur. Andre ganger begynte jeg å gå rundt i klasserommet. Om det ikke var til å unngå at jeg måtte lese høyt for hele klassen, lot jeg som jeg ikke skjønte hva som stod der. 

Skjult stamming

Trolig vet dere lærere om det er noen som stammer i klassen. Kanskje foreldrene har gitt dere beskjed. Kanskje har dere oppdaget det selv. Men det er også mulig at det sitter en elev rett framfor deg som skjuler stammingen sin.

Og her begynner det å bli rart. For hvordan kan man skjule stamming?

Synlige tegn på stamming

En vanlig måte å definere stamming på, er slik Norsk Interesserforening for stamming og løpsk tale (NIFS) gjør det, som en taleflytvanske som kjennetegnes ved repetisjoner, forlengelser og blokkering av ord og ordlyder.

I tillegg kommer adferden til den som stammer, bevegelsene personen gjør for å prøve å få ordene ut. Som barn kunne jeg stampe med føttene i bakken og gape med munnen. Nå når jeg er voksen, er det mer vanlig at jeg må røre på meg når jeg snakker og at jeg blunker og himler med øynene når ordene setter seg fast. 

Dette er de synlige tegnene på stamming. 

Usynlige tegn på stamming

For å forklare alle de usynlige tegnene, er det vanlig å ta i bruk isfjell-bildet: Den synlige stammingen er det du ser av isfjellet over vannskorpen. Den største delen av isfjellet ser du ikke, det ligger under overflaten. Når vi snakker om stamming, kan dette være følelser som skam, sinne, ensomhet, eller selvforakt. 

Derfor er stamming mye mer enn det du hører og ser. 

Hvor vanlig er det å stamme?

I Norge bruker vi å si at omtrent en prosent av den voksne befolkningen stammer. Rundt ti prosent av barn i barnehagealder har perioder med stamming. Men disse tallene er usikre - i Storbritannia sier man at to prosent av den voksne befolkningen stammer, altså dobbelt så mye som i Norge.

Hvordan kan en elev skjule stamming?

Det er ikke sikkert at jeg blir tatt med når man snakker om at en prosent av oss stammer. For jeg skjuler stammingen min. Når jeg kjenner at jeg kommer til å stamme, bytter jeg ut ord, gjør om på setningen, eller holder kjeft. 

Ofte vil en som har skjult stamming bruke mye krefter på late som han eller hun ikke stammer. Dette blir en stor del av identiteten. Slik har det vært for meg. Og jeg har møtt mange som har det slik som meg. Men jeg har også møtt mange andre som stammer som ikke har det slik som meg. For disse er det ikke mulig å skjule at de stammer - de kan ha store problem med å få sagt noe så vanlig som navnet sitt. Det sier seg selv at dette medfører andre utfordringer enn det som møter en med skjult stamming.

Bekjempe skammen og selvforakten

Forklaringene på hvorfor vi stammer, og hvorfor vi stammer så ulikt og har funnet så ulike metoder å leve med stammingen på, er mange. De har endret seg for hvert tiår i min levetid. Som barn fikk jeg beskjed om at jeg bare skulle la ordene flyte, finne rytme, og så ville stammingen gå bort. Jeg har møtt eldre mennesker som stammer, og som forteller om hvordan de ble gjemt bort eller latterliggjort. 

Dagens logopeder legger nok mer vekt på at man ikke kan bli helbredet fra å stamme. Vi som stammer skal heller få hjelp til å leve med stammingen. Å bekjempe skammen og selvforakten som følger stammingen, vil for de fleste være en stor del av dette. 

Hva skjer med de som stammer i dagens klasserom? Med økt fokus på muntlig presentasjon og framføring, følger også en forventning om at dagens elever skal mestre å snakke framfor andre. Kanskje øker da også presset på de som stammer, både hørbart og skjult. Angsten og frykten for å måtte stå foran hele klassen og stamme kan i verste fall bygge seg mer og mer opp for hver muntlig framføring. 

For en som stammer, vil det være viktig å få nok tid til å snakke uten å bli avbrutt. Det vil også være viktig med ekstra oppfølging. Her kan skolen hente inn hjelp fra logopedtjenesten i kommunen. 

Lære å leve med stamming

Alle snakker vi på hver vår distinkte måte. Når jeg snakker, er stammingen en del av min stemme, en del av hvordan jeg snakker. Ofte har jeg ønsket at jeg ikke stammet. Og ofte blir jeg sliten av alle følelsene som stammingen fører med seg. Men kanskje burde det heller være slik at jeg var stolt over å stamme. For om det ikke går bort, må jeg heller lære å leve med det. 

Slik er det nok også for elever som har skjult stamming. 

I stedet for at de skal lære seg å skjule stammingen i klasserommet, kan de lære å leve med den. Det er litt av en utfordring, også for dere som skal være lærere for de som stammer.