Sjette februar – en feiring av samisk historie og kultur

Den samiske nasjonaldagen! For vi er en nasjon, ett folk. En nasjon uten egen stat, men spredt utover fire andre staters territorium. Og nettopp derfor, fordi vi ikke er naturlig samla, er det så viktig med en dag som sjette februar som likevel viser at vi er nettopp dette: Ett folk, en nasjon.

Fargene symboliserer samhold

Det er dagen for å vifte med det samiske flagget! Eller i alle fall sette det frem på bordet og beundre alle fargene i det. Som dagen sjøl, symboliserer fargene samisk samhold på tvers av geografiske og historiske ulikheter. Dette er dagen da vi – om vi kan og vil – tar på oss vår gákti, om den kommer fra Røros, Kautokeino, Kiruna, Utsjok eller Kola-halvøya. Vi spiser gjerne en rett vi forbinder med oppveksten. Det kan være en gryte med biđos, det kan være det samiske brødet gáhkku, det kan være blodpannekaker, blodklubb eller noe helt uten blod, som finnebiff eller margbein.

Begynnelsen av februar er i det hele tatt en samisk mønstring. Ei anledning til å sette seg inn i det samiske for de som veit lite, og en anledning til å feire det samiske, for de som er det. Sametinget har blant annet lagd en god og informativ guide for de som vil forklare mer om den historiske bakgrunnen for dagen: https://sametinget.no/om-sametinget/nasjonaldag-og-nasjonale-symboler/

En historisk dato

Det var mange mulige datoer på blokka da man skulle bestemme seg for en samisk nasjonaldag. Da man til slutt falt på akkurat sjette februar, så var det fordi denne datoen pekte til nettopp samhold. Dette var startpunktet for det store landsmøtet for samer i Trondheim i 1917. Samer fra både svensk og norsk side av Sápmi var samla for å diskutere organisering, reindrift og assimileringspolitikken som foregikk for fullt på den tida. Det var begynnelsen på en økt samisk mobilisering for rettferdighet. Det handla om å komme sammen og få til bedring av levekår og bevaring av kulturen tross den norske og svenske stats forsøk på å fornorske og forsvenske den samiske befolkninga.

Nettopp på grunn av denne evna til å finne sammen på tvers av ulikheter innad i Sápmi, har den samiske kulturen overlevd så lenge som den har. Presset utenfra har vært hardt og har hatt store konsekvenser, men den samiske kulturen er heldigvis fremdeles levende.

Personlig har jeg skrevet mye om hvilke utfordringer vi samer møter og har møtt som minoritet i de landa vi bor i, men jeg synes sjette februar helst bør være en dag vi feirer at vi tross alt fortsatt eksisterer. Og ikke bare eksisterer vi! Vi er inne i en fruktbar revitaliseringsperiode, som jeg håper varer lenge. Det skapes utrulig mye god samisk kultur i dag. Og som en som jobber innafor kultur sjøl, gjør det meg ekstra glad.

Den samiske kulturen bugner

Sjette februar, samt dagene før og etter, bugner av samiske kulturarrangementer. Det er konserter, språkkafeer, markeder, teaterforestillinger og fortellerstunder som alt viser at det samiske fortsetter å eksistere og fornye seg. Det står ikke stille. Det finnes et mylder av artister fra alle kanter av Sápmi som bruker det samiske på nye måter i musikken sin og ulike sjangre, som Kajsa Balto, Vegard Bjørsmo, Katarina Barruk, SlinCraze, Sofia Jannok, Torgeir Vassvik, Mari Boine, Niilas eller Marja Mortensson. Det kommer ut nye filmer som forteller samisk historie på nye måter, som Ellos eatnu – La elva leve, Sameblod, Biru Unjárga, Stjålet eller Ellogierdu – The Tundra Within Me. Også samiske TV-serier har det blitt flere av de seineste åra, som ferske Oro jaska eller Vi lover et helvete, eller kommende Heajastallan.

Samiske kunstnere har også velfortjent – om enn noe seint – fått stor oppmerksomhet de seineste åra. Britta Marakatt-Labba viste frem sine broderte storverk på Nasjonalmuseet i Oslo i fjor, og Máret Ánne Saras fantastiske Pile o’Sápmi er fortsatt noe av det første som møter en, om en trår inn i museet. Anders Sunna, Synnøve Persen, Hans-Ragnar Mathiesen og Joar Nango er bare noen av de andre navna som viser frem bredden i den samiske kunsten.

Mange spennende samiske forfattere

Den samiske litteraturen var lenge først og fremst muntlig, men i dag er den også skriftlig. Det er mange spennende navn omkring i Sápmi som skriver om fortid, fremtid og nåtid på ulike vis. Hvis man ønsker å feire dagen med å lese ei bok av en samisk forfatter, er det heldigvis i dag mange muligheter. Man kan lese dikt av Linnea Axelsson, Karen-Anne Buljo, Synnøve Persen, Niillas Holmberg eller Marry Áilonieida Somby, eller romaner av Kirsti Paltto, Sigbjørn Skåden, Tina Harnesk, Irene Larsen eller Ann-Helen Læstadius. Man kan lese svært opplysende sakprosa av Elin Anna Labba, Siri Broch Johansen, Mikkel Berg-Nordlie eller Harald Gaski.

I tillegg lever også samisk håndverk godt i dag, med både gode smykke- og klesdesignere som utfordrer samisk estetikk og drar den videre, gir oss nye felles symboler eller nye ting å krangle om. Det er viktig ikke å være for enige også!

Konsumer samisk kultur

Det er i det hele tatt mange måter å feire samenes nasjonaldag på! Sametinget kommer med mange forslag, mitt eget er å konsumere noe samisk kultur. Lytt til samisk musikk, les et samisk dikt – kanskje til og med på originalspråket – eller kikk på et samisk kunstverk. Og hvis du liker det, så hvorfor ikke fortsette litt utover i året, da vel? Samisk kultur eksisterer heldigvis utover sjette februar!

I Sápmi deler mange erfaringer, gode som vonde, men vi er også ulike, og det er samholdet på tvers av dette vi feirer sjette februar.

Lihkku sámi álbmotbeivviin! som vi sier på nordsamisk.

Gratulerer med samenes nasjonaldag!