Språkendring i dag

Den norske språkhistoria er lang og godt dokumentert, blant annet med runefunn som kan dokumentere urnordisk fra så tidlig som 2000 år tilbake. Men språket er ikke ferdig med å endre seg, og kommer heller aldri til å bli det. Hvilke endringer skjer i det norske språket i dag? Hvilke endringer legger vi merke til, og hvilke går under radaren?

En boks med ord?

Det er ulike måter å se for seg ulike språk på. For eksempel kan vi tenke på norsk, svensk, arabisk og engelsk som ulike bokser med ord, som vi noen ganger tar ord ut av og noen ganger putter nye ord oppi. Vi kan også låne ord fra hverandre. En boks er imidlertid ikke helt vellykka som metafor siden ulike språk ikke er strengt avgrensa fra hverandre og fordi en boks ikke er tøyelig, i motsetning til språket. Alle språk kan heldigvis ta imot flere ord uten at andre må ryddes ut.

Et språk deles gjerne inn i ordforråd og grammatikk. Orda i språket er lettere å legge merke til og å snakke om enn grammatikken. Derfor er det gjerne lånord fra engelsk som først får oppmerksomhet når vi tenker på språkendringer i dag. Når norsk låner ord og uttrykk fra engelsk, chill, rizz, noob, game osv., er det fordi vi både hører og bruker engelsk svært mye, for eksempel gjennom sosiale medier. De fleste orda som lånes inn, fins det helt greie norske ord for. Hvorfor låner vi da likevel inn engelske ord? Og bør vi bekymre oss over engelskbruken?

Språk er også en markør

Vi låner ord fordi vi bruker språk mer enn et reint kommunikasjonsmiddel – det er også markør for identitet, samhold og kreativitet. Det å låne fra andre virker kanskje ikke så kreativt, men de færreste av oss er genuint lingvistisk innovative. For å lage et nytt språklig uttrykk, må vi ta fra det språklige materialet vi har, eller vi kan låne fra skapet til vår kule storesøster. Når sistnevnte er unngåelig mer populært enn å finne fram norske ord som er i ferd med å gå i glemmeboka, er det fordi engelsk har høy status hos ungdommen. Å kjempe mot engelskbruk hos de unge er litt som å prøve å overbevise dem om at det er like kult å låne klær fra mammas klesskap som å låne fra storesøster.

Gjør det så noe at engelske ord i større og større grad tas i bruk i norsk? Det kommer an på hvem du spør. Siden språk som nevnt ikke bare er bokser med ord, er ikke antallet ord i et språk fast. Det er ikke sånn at bare fordi vi låner inn verbet chille, glemmer vi slappe av. Ofte er det sånn at det engelske lånordet får en ny og mer spesialisert bruk som skiller seg litt fra det tilsvarende norske. For eksempel har vi substantivet og verbet game, som i norsk brukes om digitale spill – i motsetning til spill(e), som både brukes om digitale spill, brettspill, ballspill osv. Verba game og spille har også litt ulike grammatiske egenskaper: Vi kan spille et spill, men vi sier ikke at vi gamer et game eller gamer en fotballkamp. På fagspråket sier vi at game er intransitivt, altså at det ikke tar objekt, i motsetning til spille som er transitivt. Dessuten sniker ikke game seg inn i faste uttrykk med spille: Vi sier ikke at noe gamer en rolle, at vi gamer ballen over til motparten eller gamer på lag.

Det er verdt å merke seg at heller ikke spille egentlig er norsk – hva nå det vil si at noe «egentlig» er norsk. Verbet spille er nemlig lånt inn fra nedertysk – et språk vi har lånt uhorvelige mengder ord og grammatikk fra under hansatida i middelalderen. Andre eksempler er språk, kunnskap, våge, ytre og vesen. De færreste tenker over at dette er lånord i dag. Men en gang i tida kan kanskje også disse orda ha provosert språkbrukerne.

Grunnen til at ord fra nedertysk, som våge, spille og ytre, høres norske ut, er at de naturlig har blitt tilpassa det norske språket, både lydlig og grammatisk. Slike tilpasninger er noe vi språkbrukere gjør mer eller mindre automatisk på grunn av den ubevisste grammatiske kunnskapen vår. La oss tenke oss at vi hadde lånt inn et tenkt verb krafle. Hvordan ville du bøyd det? Antakelig som krafle – krafler – kraflet/krafla – kraftlet/krafla, og ikke som krafle – krafles – krafled – krafled eller liknende. Det samme skjer med game i norsk. Vi gamer og har gama, ikke gamed.

Lydendringer vi merker og ikke merker

Vi skal over til en annen side av språket som også kontinuerlig – men veldig langsomt – er i endring, nemlig lydsystemet. Det er ei side av språket hvor vi sjelden låner elementer fra andre språk. Men det fins unntak: En gang i tida lånte norsk skarre-r-en fra dansk, og den fortsetter å spre seg på mer lokalt nivå, langs vestlandskysten. På nye steder tas den gjerne i bruk i by- og bygdesentrum først, før den ev. sprer seg utover. Voss er et eksempel på et slikt område, der unge og sentralt boende talere skarrer, mens de som bor mer i utkanten, ruller på r-en.

En annen lyd som er på frammarsj, er den lyse tungespiss-L-en på Østlandet. I østnorsk og trøndersk har vi tre ulike L-er å holde styr på: Tungespiss-L som i los og sil, tungeblads-L som i salt og ball, og tjukk L som i sol og klappe. Når tungespiss-L blir brukt i ord der vi i ellers finner mørk tungeblads-L (f.eks. ord som kald og sal), kaller vi det Østfold-L. Når en haldenser sier at alle glor, bruker hen sannsynligvis Østfold-L i alle og tjukk L i glor. En Oslo-ungdom ville kanskje brukt den samme L-en i begge, nemlig den lyse tungespiss-L-en.

Når talere begynner å bruke lys l bak mørke vokaler – ikke bare bak lyse (og altså sier bil og bolle med den samme L-en), tar de ikke i bruk en «ny l», men de utvider bruksområdene for den lyse L-en. Den lyse L-uttalen har ikke spredd seg fra Østfold til Oslo, men den har spredd seg fra de «lyse» orda til de «mørke». Og det er en form for forenkling av lydsystemet: Fra tre til to (eller fra to til en) måter å uttale L på.

Både den såkalte Østfold-L-en og skjøkken- og skjole-uttalen er velkjente lydendringer som mange er klar over og nok også irriterer seg litt over. Men det fins interessant nok også lydendringer som går mer under radaren: De fleste av oss tenker for eksempel ikke over at retroflekser, som baɳ i stedet for barn eller ʂø i stedet for sjø, sprer seg i vestnorske dialekter. Det har skjedd mange lydendringer siden norrøn tid, og det er ikke godt å vite om språkbrukene la merke til endringene da de skjedde, eller om de gikk under radaren. I norrønt skilte man for eksempel mellom þak (oppå huset) og tak (rundt noe). Det som må ha begynt som en slags «talefeil» eller særegenhet hos ei lita gruppe talere til å begynne med, blei etter hvert en del av språksystemet.

Oppsummering

Språkhistoria pågår fortsatt – så lenge vi snakker, og i alle deler av språket. Vi tenker kanskje på disse endringene som avvikende talemåter, men om du hadde kunnet reise et par hundre år fram i tid, så hadde det vært du som snakka rart.